Ansatte i helsevesenet må på jobb, selv under kriser og katastrofer. Hvordan kan helsefagarbeidere og annet helsepersonell forberede seg på det?

– Jeg tror det sakte, men sikkert går opp for oss at vi må tenke gjennom hva det er rimelig at vi som er helsepersonell skal utsettes for, for å hjelpe andre

Elevene følger den normale arbeidsdagen med stell, mat og trivselsaktiviteter. De har mulighet til å gjøre det ansatte ofte ikke har tid til, som for eksempel å gå en tur med brukerne.

Selv om det er vanskelig, er det bedre å ta praten enn å la det være dersom en mistanke dukker opp. Men det kan være lurt å ha trent på samtalen på forhånd.

Vi lar ikke pasienter med demens gå i møkkete klær eller legge seg i en skitten seng. Men tannpussen deres lar vi fort bare skure.

Denne turen handla ikkje berre om handball. Han handla om meistring, glede, samhald og opplevingar som vil bli hugsa lenge.

Vi har spurt en fysioterapeut, en fotterapeut og en skoselger

Hva skjer hvis strømmen blir borte på sykehjemmet ditt? Hvem skal lage maten til beboerne, hvis matleveransene ikke kommer fram og sykehjemmet ikke har kjøkkenpersonell? Hva skal de få å spise?

Jo høyere bonus, desto større håp om å få folk til å jobbe. Dette er neppe bare et lokalt fenomen. Det skjer sannsynligvis i store deler av landet.

Skal vi møte framtidens behov, må vi rekruttere helsefagarbeidere bredere enn vi gjør i dag. Vi må rett og slett lykkes med å rekruttere fra begge kjønn.

Men fremdeles mangler gode løsninger for hvordan vi skal sikre kompetansen som helsevesenet trenger i framtiden.

Mange tenker kanskje ikke over det, men en opplysning om hvorvidt en person er vaksinert eller ikke, er en helseopplysning.

I dag kan pasienter takke nei til hjelpemidler i hjemmet, også de som trengs for å avlaste de ansatte og forhindre muskel- og skjelettskader. Her trengs en lovendring, mener Elena Gelfert.