Nyheter

Utgave 3 – 1. september 2022

Livshistoriearbeid – de gode minnene

Å kjenne livshistorien står sentralt i personsentrert omsorg, for å få fram viktige hendelser i personens liv og de gode minnene.

*Signe Tretteteig har bidratt til å utvikle en samtaleguide til bruk under innen personsentrert omsorg, blant annet for å kartlegge livshistorien.*

Foto: Martin Lundsvoll

Det å jobbe med gode minner har vært en del av eldreomsorgen, jeg vil si i alle år, sier Signe Tretteteig, som er en geriatrisk sykepleier med lang fartstid i tjenesten.

Etter hvert har det også kommet teori som underbygger betydningen av å kjenne livshistorien. Tretteteig vil trekke fram omsorgsfilosofien personsentrert omsorg utviklet av den britiske sosialpsykologen Tom Kitwood. Der brukes livshistorien aktivt til å styrke personens opplevelse av «personhood». Det er et begrep som på norsk oversettes til personverd, og handler om hvilken verdi eller status som gis til et menneske gjennom sosiale relasjoner.

For at personer med demens skal oppleve at de fortsatt har verdi, er anerkjennelse, respekt og tillit fra andre mennesker viktig. I alderdommen, der man opplever mange tap, kan det å bli minnet på hvem man var før sykdommen og hvem man hører sammen med, gi opplevelse av sammenheng, fellesskap og verdi. Å kjenne personens livshistorie er derfor nyttig for å styrke opplevelsen av personverd.

Personsentrert omsorg

Personsentrert omsorg er godt kjent i demensomsorgen i Norge, og Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje for demens er bygget på denne omsorgsfilosofien. Likevel er det en del som sliter med å få grep om hva det betyr i praksis, erfarer Tretteteig.

Hun jobber i Aldring og Helse med prosjekter innen demens der personsentrert omsorg er viktig, og vil forklare begrepet på følgende måte:

– Kort sagt kan vi si at det handler om et verdigrunnlag som anerkjenner personens verdi uansett sykdom og funksjonsnivå, og at alle skal møtes som unike personer. Det handler også om å ta personens perspektiv, å lytte til den enkelte og sette seg inn i hvordan han eller hun opplever sin situasjon. Så handler det om at det sosiale miljøet skal være tilrettelagt og inkluderende.

Personsentrert omsorg løfter fram personer med demens som fullverdige mennesker med følelser, rettigheter og ønsker, og den livshistorien som preger personen, slik som personen var før vedkommende fikk demens, forklarer Tretteteig. For å få til dette, trenger helse- og omsorgspersonell kunnskap om hvordan personen opplever det å ha demens, og hvordan sykdommen påvirker personens hverdag og forholdet til andre. Det er derfor nødvendig å snakke med personen om hvordan hun eller han har det og få frem deres ønsker og behov.

Kort om samtaleguiden

Sammen med Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) i Oslo har Aldring og helse utviklet en samtaleguide som skal bidra til gode samtaler med personer med demens. I disse samtalene er personens livshistorie sentral.

Samtaleguiden er et hjelpemiddel for at helse- og omsorgspersonell kan gi personsentrert omsorg, slik Helsedirektoratet anbefaler i Nasjonal faglig retningslinje for demens.

Målet med samtalene er å bli kjent med personens livshistorie, verdier, interesser og nettverk – slik personen selv ønsker å fortelle om det. I samtalen skal det ikke innhentes helseopplysninger.

Opplysningene danner grunnlaget for

en individuell aktivitetsplan
et personlig minnealbum
et nettverkskart

Samtaleguiden er nedlastbar fra www.aldringoghelse.no

De gode minnene

– Ved å jobbe med livshistorie, så får vi fram viktige hendelser i personens liv og gode minner, sier Tretteteig.

Derfor er det viktig at personen selv, gjerne med hjelp fra pårørende, får bestemme hva fra fortiden en vil snakke om. Hovedfokuset skal være på de gode minnene, enten det er relasjoner, familie, arbeid, hobbyer, hva som helst som bidrar til å styrke selvbildet og følelsen av å være betydningsfull.

Livshistorien kan hjelpe personalet til å forstå atferd og reaksjoner hos en person med demens som kanskje ikke selv kan forklare. Livshistorien kan også hjelpe personalet i å tilrettelegge omsorgen og aktiviteter slik at de blir individuelt tilpasset, påpeker Tretteteig.

– For å vite hva som gir gode opplevelser her og nå, så må man vite hvem personen er, og det kan livshistorien belyse, sier hun.

Interesser kan videreføres i tilrettelagte aktiviteter, som hjelp til å få med seg fotballkamper for en som tidligere har spilt selv, eller andakten for en kirkegjenger.

Tidligere aktivitetsnivå kan dessuten gi en pekepinn på hvor aktiv en person ønsker å være. For en som tidligere har trives godt i eget selskap, kan det å sitte mye alene på rommet være riktig, og ikke noe personale trenger å ha dårlig samvittighet for.

«Ved å jobbe med livshistorie, så får vi fram viktige hendelser i personens liv og gode minner»

Ny samtaleguide

For to år siden lanserte Aldring og Helse en samtaleguide, kalt «Min livshistorie. Hvem er jeg?». Signe Tretteteig ledet dette arbeidet.

Tidligere anbefalte Aldring og Helse bare et livshistorieskjema. Nå tilrettelegger samtaleguiden for også å snakke om hva personen liker å gjøre, og for å kartlegge nettverket. Med det gamle livshistorieskjema kunne den enkleste løsningen fort bli å gi det til pårørende å fylle inn, slik at det ikke ble personen selv som fikk uttale seg. Aldring og Helse så også en fare for at informasjonen havnet i en skuff og ikke ble brukt aktivt i omsorgen.

– Å hente opplysninger er en ting, men den har ingen verdi om de ikke brukes aktivt i omsorgen. Det ville vi tydeliggjøre med revideringen, sier Tretteteig.

Derfor tydeliggjør den nye guiden helt konkret hvordan opplysninger skal brukes i planlegging og gjennomføring av omsorgen.

Hva med elektroniske minnealbum?

Det tradisjonelle minnealbumet av papir kan erstattes av en elektronisk variant. Signe Tretteteig ser få ulemper med å bruke elektronisk album, men tror nok at noen vil savne det å bla i et fysisk album, og at en skjerm kan virke mer fremmed.

– At elektroniske album lettere kan deles med flere, kan være en fordel, men også gi noen utfordringer knyttet til personvern, sier Tretteteig.

Tre samtaler – tre verktøy

Samtaleguiden består av tre samtaler. Den første tar for seg hva personen liker å gjøre, og skal bunne ut i en aktivitetsplan, eller punkter i tiltaksplanen, forklarer Tretteteig. Den andre handler om hvem personen er. Der snakkes det om fortiden, familie og barndom. Resultatet skal bli et personlig minnealbum. Den tredje og siste samtalen handler om relasjoner, og skal ende opp i et nettverkskart som skal gjøre det enklere å holde kontakten med familie og venner.

Den som leder samtalen bør kjenne personen godt. Ofte kan pårørende bidra med nyttige opplysninger, vis personen ønsker det.

«Livshistorien kan hjelpe personalet til å forstå atferd og reaksjoner hos en person med demens som kanskje ikke selv kan forklare»

Ekspert på eget liv

Å velge samtale framfor å fylle i et skjema har også en viktig funksjon for å passe på at livshistorien blir definert av personen selv. Det er ikke sikkert at pårørende vektlegger de samme minnene.

– At det faktisk er jeg som eier min egen historie, sier Tretteteig. Bevisstheten rundt det har kommet tydeligere fram nå, og det synes jeg er positivt.

Aldring og helse anbefaler at intervjuguiden benyttes av alle som tilbyr tjenester, enten det er dagtilbud, hjemmetjeneste eller institusjon.

Visste du at …

Nasjonal faglig retningslinje for demens slår fast at helseinstitusjoner skal legge til rette for at helse- og omsorgstjenester er personsentrerte.

En personsentrert omsorg bidrar til at personer med demens bestemmer over seg selv og sine handlinger slik de har rett til å følge FN konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

De fire bokstavene i VIPS gjør det enklere å huske hva personsentrert omsorg handler om.

V	å tillegge alle mennesker samme verdi, uavhengig av alder og kognitiv funksjon
I	å tilrettelegge omsorgen individuelt
P	å prøve å forstå perspektivet til personen med demens, hvordan personen opplever sin situasjon og verden rundt seg
S	å skape et støttende sosialt miljø

Modellen er hentet fra www.aldringoghelse.no

VIPS er utviklet av den britiske psykologen Dawn Brooker (1959). Hver bokstav illustrerer hva men skal ta hensyn til.

VIPS praksismodell

VIPS praksismodell (VPM) ble utviklet i demensomsorgen for å innføre personsentrert omsorg i institusjoner og hjemmetjenester. I dag brukes den også overfor eldre med psykiske sykdommer og mennesker med utviklingshemming.

VPM involverer hele personalgruppen slik at personsentrert omsorg blir innarbeidet i de daglige rutinene.

Ukentlig fagmøte

Navet i VPM er et ukentlig fagmøte der ansatte analyserer og diskuterer hvordan enkeltsituasjoner ble opplevd av personene med demens. Målet er å komme fram til gode tiltak som gjør at dagene blir gode og meningsfylte.

Også bra for arbeidsmiljø

En norsk studie publisert i år, viser at å innføre VPM på sykehjem kan bidra til økt faglig kvalitet og bedre arbeidsmiljø. Blant funnene var at observasjoner og rapporteringer ble bedre. Det faglige nivået i diskusjonene mellom de ansatte endret seg. Det ble mindre oppgavefokus, til fokus på den enkelte personen med demens.

Studien peker på at bedre samspill mellom lege, sykepleiere og helsefagarbeider, basert på den enkelte pasientens behov, også kan gi gunstige effekter for arbeidskulturen og pårørendesamarbeidet.

Andre behandlingsmetoder innen personsentrert omsorg, er Marte Meo, Tverrfaglig intervensjonsmodell ved utfordrende atferd ved demens (TID) og Strukturert miljøbehandling.

Kilder: www.Aldringoghelse.no
Marit Mjørud og Janne Røsvik: You can tell it works –Experiences from using the VIPS practice model in primary healthcare. Dementia, 2022.