Mangler arbeidsmetodikk

Det er viktig at helsepersonell kjenner nytteverdien, framholder Holsbø, som selv har undervist vernepleiere i velferdsteknologi, men den krever også nye måter å jobbe på.

Brukerbehov må kartlegges, det trengs testing og diskusjoner med leverandører, og opplæring av brukere og personal. Ofte må teknologi innføres i faser. Slike prosesser tar tid. Det som ofte skjer i dag, etter Holsbøs erfaring, er at en kommune får prosjektmidler, men at satsingen ikke ender i varige endringer.

– Det investeres mange hundretall millioner fra nasjonalt velferdsteknologiprogram, men når pengene er brukt opp, er det tilbake til det gamle igjen.

Holsbøs tror det er vanskelig for kommunale tjenester å endre arbeidsformene, noe som er nødvendig for å ta teknologi varig i bruk. Han er selv er utdannet fysioterapeut, og kan ofte savne interesse og nysgjerrighet blant helsepersonell.

Samtidig er han nøye med å påpeke at arbeidsgiverne har det meste av ansvaret for at det ikke investeres nok ressurser til å kunne høste gevinster på sikt. Det er ikke til å komme bort fra at innføring av velferdsteknologi er veldig arbeidskrevende i en startfase. Og når prosjektet er over i drift, vil det fremdeles være behov for kompetanse, blant annet til å løse feil, og til videreutvikling.

– Det er ikke bare å bruke noen prosjektmidler og stikke i kontakten. Derfor stopper det opp, mener han.

For lite har skjedd på 30 år

Holsbø har fulgt med på bruken av velferdsteknologi siden begynnelsen av nittitallet, og synes utviklingen går altfor sakte.

– Jeg hadde forventet at vi hadde kommet lenger, og synes jeg ser mange av de samme utfordringene i dag som jeg så den gangen.

– Man må kanskje stille enda strengere krav fra statlig hold på hva som skjer etter at prosjekter er avsluttet, og i hvilken grad man drar med seg erfaringer i det videre løpet, tror Holsbø.

Bidrar til teknologiutvikling

I Hatlasvingen bofellesskap har de samarbeidet tett med leverandøren Abilia for å videreutvikle Rolltalk og Memoplanner.

Måten de har jobbet på, ligner på den som læres bort i Velferdsteknologiens ABC, informerer Tom Markus Holsbø, som har hatt en sentral rolle i prosjektet siden 2014.

Fra 2016-2019 deltok de i forskning utført av høgskolen i Molde og NAKU (Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming), som ble avsluttet med en forskningskonferanse. Resultatene er presentert i artikkelen «Jeg kan! Personer med utviklingshemming og deres erfaringer med velferdsteknologi – En studie med inkluderende design».

Holsbø har reist mye rundt konferanser og til andre kommuner for å dele erfaringer. Han har erfart hvordan innsatsen i bofellesskapet har ført til at mange flere kan dra nytte av teknologien til å få en bedre hverdag, gjennom å kunne uttrykke seg bedre og få bestemme mer over eget liv.

Det er hva velferdsteknologien først og fremst skal handle om, mener Holsbø, som er forsiktig med å si at den kan spare penger. Den umiddelbare gevinsten er de positive effektene for brukeren. Kommunale innsparinger kan bare komme i andre rekke, fordi en bedre hverdag for tjenestemottakerne også vil gjøre arbeidshverdagen bedre for tjenesteyterne, noe som igjen reduserer slitasje på personell og kanskje også behov for bemanning.