Adferd og historie

Før Åse Mari leste opp aktivitet­ene, hadde de fire jobbet i tre kvarter rundt kjøkkenbordet på en av demensavdelingene. Charlotte ledet møtet:

– Velkommen til VIPS fagmøte! I dag skal vi ta opp Sofie, og det er Åse Mari som skal presentere hennes sak. Vær så god.

– Sofie har bare vært hos oss i to uker, så vi har ikke blitt godt kjent med henne ennå. Det alle sikkert merker, er at hun er motorisk urolig. Vi må finne ut hvorfor. Hva ligger bak adferden? Sofie har jobbet som helsesøster. Hun er vant til å ha mye å gjøre.

Charlotte spurte om Åse Mari kjente seg igjen. Hvis hun hadde vært Sofie, ville Åse Mari gjort det på den samme måten?

– Ja, når jeg blir gammel, kom­mer nok jeg også til å fortsette å bruke hendene. For oss er det lett å tenke at Sofies uro er noe nega­tivt. Selvfølgelig er den utfordr­ende. Men fra hennes ståsted kan det at hun er aktiv, også være positivt. Hun er handlekraftig. Kanskje hun kan hjelpe oss, for eksempel med å vaske bord.

Så vendte Charlotte seg mot Hanifa:

– Opplever du situasjonen på samme måte?

– Ja, men Sofie er omsorgsfull og blid. For meg ser det ut som hun er sosial. En gang jeg satte meg ved siden av henne, ble hun der, helt rolig.

– Aman, hvordan oppfatter du Sofie?

– Jeg kjenner meg igjen i det de andre sier. Sofie og jeg har fleire ganger gått på tur sammen. Hun liker det og er rask, også i trapper.

Personsentrert omsorg

– Skal vi se på disse indikatorene? Så kan vi finne de som passer best på Sofie, sa Charlotte og delte ut et ark til hver.

Teksten er fra Aldring og helse, Nasjonal kompetansetjeneste og overskriften er VIPS INSTITU­SJON. Der er fire mellomtitler:

<>

<>

<>

Under disse titlene er det satt opp punkter med kjennetegn. Personalgruppen leste i tre til fire minutter. Så brøt Charlotte still­heten:

– Har dere funnet noen?

Hanifa svarte at mange indikatorer passer. Hun nevnte «P2 EMPATI OG RISIKO­VURDERING: Viser vi evne til å sette oss inn i personens opp­levelse? Tar vi hensyn til det?»

Både Hanifa og Åse Mari pekte på «P5 UTFORDRENDE ATFERD SOM KOMMUNIKSJON: Blir «utfordrende adferd» analysert for å finne hva som kan ligge bak?»

Alle tre stoppet ved «S2 RES­PEKT: Blir personen behandlet med respekt? Passer vi på at vi ikke overhører henne eller stempler henne som «dum» eller «vanskelig»?»

Aman nevnte i tillegg «S5 TIL­RETTELEGGING: Hjelper vi personen til å delta i egenomsorg og aktiviteter? Passer vi på at vi ikke behandler henne følelses­løst, som en ting?»

– Det er viktige punkter, sa Charlotte, – vi må lande på ett eller to. Jeg ser at vi har fått flest på S2 og P5. Skal vi gå for dem?

Hva gjøre praktisk?

De fire gikk over til å lete etter gode tiltak. Charlotte mente at de måtte balansere mellom å stimulere og overstimulere, for Sofie kunne bli urolig utover kveldene. Da var det en mulighet å ta henne med til den stuen der minst foregikk.

– Går det an å møte Sofie på måter som fører til, at vi ikke tenker: «Å, nei, nå begynner hun igjen.» Har du noen forslag, Åse Mari?

– Jeg tror Sofie egentlig har behov for å føle at hun er verdifull og har noe å komme med. Det forstår jeg godt. Hvilke tiltak kan vi gjøre for at hun ikke skal føle, at hun bare sitter der?

Hanifa fortalte at hun en dag kom inn med rene kluter, og da brettet Sofie dem. Det gjorde hun på en rolig måte, som om hun likte arbeidet.

– Hvis Sofie får jobbe praktisk, vil hun føle seg mindre dum. Og hun vil merke at vi husker, at hun har ressurser, sa Åse Mari.

En drøy uke senere skulle nærteamet ha innkomstsamtale med Sofies pårørende. Åse Mari hadde allerede fått en liten prat med sønnen: Det var ikke lenge siden Sofie arbeidet i huset hjemme. Han fortalte også litt om hvilken musikk moren var glad i.

– Jeg så nylig at hun satt lenge alene og lyttet til klassisk musikk. Her om dagen spilte jeg på pianoet, da kom hun og sang, fortalte Åse Mari.

– Når hun føler ro, trygghet og nærhet, vil hun kanskje oppføre seg sånn, at risikoen er mindre for å bli stemplet som vanskelig, mente Charlotte.

En dag holdt hun selv på med et arbeid ved bordet i den ene stuen. Sofie satt med en bok. Så trakk hun stolen inntil Charlottes og fortsatte rolig å lese.

– En aktivitet kan være å tegne og skrive, sa Hanifa, – hvis vi har tid, kan Sofie også vise oss bilder i albumet sitt. Og når vi henter middag, kan vi ta henne med.

– Ja, hvis Sofie får gjøre noe meningsfullt, blir det enklere å vise henne den respekten hun fortjener, svarte Charlotte, – vi trenger ikke så mange tiltak til å begynne med, for vi må kunne iverksette dem med en gang. Skal vi gå for disse?

Da kom Åse Mari på, at Sofie hadde garn på rommet. Charlotte begynte å le og foreslo at avde­lingens mest strikkeglade beboer kunne legge opp masker for Sofie. Kanskje de to ville danne en liten strikkeklubb. Så ble den aktiviteten også med da Åse Mari til slutt leste opp listen, som hun hadde notert i løpet av fagmøtet.

Pleieplanen

Det var primær- og sekundær-kontaktene som ble best kjent med Sofie, da hun for ett halvt år siden flyttet inn på avdelingen. De to i nærteamet byttet på å være «advokaten» hennes på fagmøter. En lege er også med i hver beboers team, men han deltar ikke på disse møtene.

Charlotte vendte seg mot Åse Mari:

– Du som er Sofies talsperson i dag, tror du hun vil like disse tiltakene?

Svaret var positivt, og Åse Mari fikk ansvar for å føre aktivitetene inn i pleieplanen. Sammen med Hanifa informerte hun pårørende om hva personalgruppen hadde tenkt og kommet fram til. På VIPS fagmøte to uker senere ble situasjonen til Sofie evaluert.

– Jeg foreslår at vi også skriver tiltakene på stelleskjemaet på badet hennes, sa Aman.

– Ja, det vil føre til at flere blir bedre kjent med Sofie, mente Hanifa.

Charlotte takket for møtet.