– Engasjer deg og bli en attraktiv medarbeider!
Det er teknologiforsker Torhild Holthes oppfordring til helsefagarbeiderne. Krumtappene i systemet, helsefagarbeiderne, må ta ansvar.
.jpg)
Torhild Holthe er førsteamanuensis ved OsloMet og forsker ved Nasjonalt senter for Aldring og Helse. Hun har blant annet kunnskap om ergoterapi og demens, kartlegging og utredning, tilpasning av miljø, hjelpemidler og teknologi.
Hva teknologi kan og ikke kan hjelpe med, er ikke lett å svare kategorisk på, sier Holthe, som har lang forskerkarriere fra demensfeltet.
– Bo trygt hjemme-reformen er under planlegging. Den innebærer å støtte personer i private hjem til å mestre hverdagene selv, lengst mulig. Velferdsteknologi kan bidra til å gjøre det enklere og tryggere for eldre å bli boende hjemme. Arbeidet med å iverksette velferdsteknologi i private hjem er komplekst. Det krever at de ansatte har digital kompetanse, kunnskap om brukernes behov og kjenner mulighetene velferdsteknologiske hjelpemidler gir.
Hun understreker at hensikten med de teknologiske hjelpemidlene er å ivareta sikkerhet og trygghet, selvhjulpenhet og mestring, og å unngå helsesvikt.
– Når teknologiske løsninger skal iverksettes, trengs det mer personale i innkjøringsfasen. Da skal de veilede og lære opp brukerne, i tillegg til å sikre at løsningen fungerer slik det var planlagt. Helsefagarbeiderne blir krumtappene i dette arbeidet, sier hun.
Holthe viser til Helsedirektoratets Gevinstrealiseringsrapport, en kunnskapsoppsummering fra Nasjonalt Velferdsteknologiprogram av 2021. Der fremkommer det at velferdsteknologi har bidratt til økt kvalitet på tjenestene til brukere, pårørende og ansatte i flere kommuner, samtidig som det har ført til økt omsorgskapasitet.
Forskeren ser noen dilemmaer
– Det trengs en forsikring, om at teknologien som settes inn har en hensikt, og passer til brukerens ønsker og behov. Det nytter ikke å dele ut elektroniske medisindispensere til alle, dersom finmotorikken eller kognitive evner har sviktet. Det er falsk trygghet. Kommunene må ha kompetanse på å kartlegge brukerbehov og brukerkrav som vil være individuelt betinget. Slik kan de treffe med tiltaket, og slik kan brukeren akseptere løsningen.
«Det nytter ikke å dele ut elektroniske medisindispensere til alle, dersom finmotorikken eller kognitive evner har sviktet. Det er falsk trygghet»
Hjelper for noen, men ikke alle
.jpg)
Her underviser Torhild Holthe helsefagarbeidere i hverdagsmestring hos eldre personer med depresjon ved Fagskolen Aldring og Helse.
Holthe nevner som et eksempel bruk av Komp, en avansert «bildetelefon » bestående av en datamaskin med kun én knapp, som via en app kobles til telefonene til brukerens venner og familie.
– Under Covid så vi at Komp var til stor glede for noen beboere på sykehjem. De kunne se og snakke med familien, og kjenne på følelsen av tilhørighet. Men ingen teknologi passer for alle. Fra en studie i Oslo fant man at for enkelte personer med demens kunne Komp skape forvirring, som for eksempel at en beboer trodde datteren hun nettopp hadde snakket med, var fysisk til stede, sier hun.
Torhild Holthe ser at velferdsteknologien kan bety nye muligheter, også for ersoner med demens. Hun mener at helsefagarbeiderne må komme på banen med sin digitale kompetanse. Da kan de bidra til å individualisere løsningene, så teknologien brukes på en faglig forsvarlig måte.
– Helsefagarbeidernes arbeidsområde må utvides til å være «varme hender og kloke hoder» i systemet, sier hun.
– Har du en kommentar til det faktum at lite av den nye teknologien som vises fram, er ressursbesparende?
– Å bygge opp erfaring og kompetanse hos de ansatte vil ta tid. Dersom du tenker på elektroniske medisindispensere og GPS, krever selve implementeringen mye av de ansatte, så det er ikke noe å spare på disse løsningene med det første. På sikt kan det trolig spare tid og noen kilometer kjørt, sier Holthe.
Hun tilføyer at det også handler om å «finne de rette brukerne». Hvis man satser på «feil» bruker, går det bort mye tid.
– Det at en innsats koster ressurser, må vi nok regne med. Derfor er det viktig at opplæringen av ansatte er god, og at den repeteres slik at alle i teamet kan og vet. Det er nok også smart med superbrukere, som kan veilede de andre ved behov. Dette krever at en får rutiner for teknologi i hjemmetjenesten, parallelt med de gamle tjenestene, slik at teknologien kan bli en del av den tradisjonelle tjenesten.