Må først lære norsk

Hun har noe redusert hørsel og bruker høreapparat.

– For meg er det veldig viktig at jeg kan snakke med, og forstå, de som kommer hit fra hjemmesykepleien. Særlig om sommeren arbeider det mange elever her, som ikke snakker norsk. Det er vanskelig for meg. Da må jeg spørre om og om igjen, sier Edith med sliten stemme, – så pleier jeg å ringe og be en annen person om å hjelpe meg. Og da kommer det en som kan oversette det jeg ikke forstod.

Søstrene til Edith, som bor i Oslo, forteller om tilsvarende problem. Det kommer ansatte som snakker masse, men de gamle forstår ikke noe.

– Det synes jeg er nedverdigende, altså, sier Edith.

– Men det er ikke lett for de som skal hjelpe oss heller. Jeg håper ledelsen vil forstå at alle først må lære norsk.

Voksne hjelpere med nok tid

Da mannen døde, gikk Edith ned åtte kilo på kort tid.

– Siden har hjemmesykepleien sørget for å veie meg jevnlig. De passer på at jeg ikke slanker meg, sier Edith og ler.

To ganger i uka kjøper hun middag av kommunen.

– Hjemmesykepleien henter medisinene mine på apoteket. De ansatte er enestående, jeg hadde også mye glede av dem mens mannen min bodde hjemme. Da lærte jeg mye om å våge å be om hjelp.

Edith trives best og har det godt når de som kommer for å hjelpe, er voksne mennesker.

– La oss si at de har fylt 40 år. Så betyr det mye for meg at de har tid til å sitte ned og høre det jeg gjerne vil ha svar på. Det har de ikke alltid.

– I fjor sommer var jeg så syk at jeg bodde ni dager på sykehjemmet. De ga meg mat, som jeg spiste alene. Hvis jeg ringte på, kunne jeg få hjelp på badet. Ellers så jeg ingen. Det var synd, for når vi er syke, trenger vi av og til at noen ser til oss.

Det blir stille. Så forklarer Edith:

– De hadde ikke tid, det var mangel på folk. Jeg er imponert over hva de orker.

Reint i seng og hus

Sånt oppfatter Edith, og hun forstår mye. Så hun er også kritisk til at de som er utdannet innen helsefag, uten å ønske det selv må gjøre reint hos folk. Selv kan Edith få hjelp til reingjøring av huset en gang i måneden.

– Jeg synes det er uverdig for dem og mener de blir utnyttet til det skammelige. Jeg har følt det vondt de gangene jeg har tatt imot den slags praktisk hjelp fra disse jentene.

Nå begrenser det seg til at hjemmesykepleien skifter på Ediths seng annenhver uke.

– Det handler om å føre videre rutiner, som jeg er vant til fra før. At jeg ikke trenger å ligge i ei seng som er skitten, har å gjøre med å opprettholde verdighet.

Men Edith trenger mer hjelp i huset og for henne har løsningen blitt å betale for privat hjelp. Ei dame støvsuger og vasker gulvene.

Nå er det min tur

Da legen spurte hvordan det gikk for Edith å bo alene, etter at ektemannen var død, svarte hun:

– Jeg koser meg i hjel.

Det har blitt hennes tur til å gjøre akkurat det hun har lyst til i øyeblikket. I sitt eget selskap. Det kan være å se på en TV-serie, lese i aviser og tidsskrift, eller ta seg en dupp. Når hun blir med slektninger ut, er det fint å få en avveksling, og Edith tar med seg hjem igjen nok inntrykk til mange dager.

– Bare en av oss søsknene fikk litt utdannelse. Mor hadde heller ikke det. Men da hun ble alene, så var det om å gjøre for henne å få lest flest mulig aviser og bøker. Det har jeg nok arvet. Lese er det jeg gjør mest. Hjernen min er alltid opptatt med noe. Jeg har ikke evne til å kjede meg. Så i denne livsfasen har jeg det storveis.

Hun er fersk i rollen som mottaker av hjelp i egen omsorgsbolig på Strømmehaven i Kristiansand. Liv fikk hjerneblødning og flyttet inn her like før påske. Men stedet kjenner hun ut og inn, for Liv har jobbet her i omtrent 20 år, i hjemmesykepleien. Omsorgsboligene åpnet i 1995, og da begynte Juana Raquel Iversen i praksis som helsefagarbeider. Hun lærte mye av Liv.

– Jeg synes det er veldig koselig at du er her, sier Liv.

– Og jeg ble så overrasket da du kom. Liv! På en måte ble jeg glad. Det er veldig spesielt å treffe hverandre igjen på denne måten, svarer Juana Raquel.

– De som hjelper meg, pleier spørre om det er noe mer de kan gjøre.

Og da lytter de virkelig. Det styrker min opplevelse av verdighet, sier Liv.

Liv Olsen (80)

Liv ble lam i venstre side, men har fått førlighet tilbake i armen.

– Jeg trenger i grunnen hjelp til det meste, sier hun, – for å styrke beina prøver jeg å reise meg opp og sette meg igjen. Men jeg er avhengig av hjelp fra ansatte når jeg trener, for jeg havner lett på gulvet.

– I dag skal jeg hjelpe deg med treningen etter middag, sier Juana Raquel, som så veldig gjerne skulle hatt mer tid til å passe på sin gamle kollega under øvelsene.

Det Liv håper mest på, er å klare mer og mer selv. Hvis hun ble mindre avhengig av hjelp fra andre, ville trivselen hennes øke.

I Strømmehaven finnes også sykehjem og bokollektiv for personer med en demens diagnose. Rundt omkring på fellesarealene er der blomsterbed og små parkanlegg. Dyktige gartnere i Kristiansand Parkvesen har tatt over ansvaret for disse grønne lungene.

For noen uker siden fikk Liv ny rullestol, som hun kan trille ut med alene – til blomster, sol, matbutikk og flere mennesker.

– I denne stolen føler jeg meg tryggere. Den er veldig viktig for verdigheten min. Her inne på Strømmehaven kan jeg samtidig få hjelp når som helst, sier Liv.

Fordi de ansatte har det travelt, gruer hun seg til å ringe på alarmen og drøyer det så lenge som mulig. Samtidig opplever hun at de ansatte alltid er blide, hyggelige og hensynsfulle. Liv møter like mye respekt nå som da hun var frisk. Sammen med Juana Raquel får hun seg også en god latter.

– Vi kan ikke gå rundt med sure ansikter, mener Liv.

I høst er det seks år siden Aud falt og brakk venstre arm like nedenfor skulderen. Det skjedde mens hun småløp fra danskebåten i Kristiansand, med sekk på ryggen og poser i hendene. Det var reine dumskapen å prøve å rekke den bussen, mener Aud i ettertid. Den livsglade, sosialt bevisste oldemoren fikk i månedene som fulgte oppleve å ta imot hjelp fra Birkenes kommune.

En sykepleier kom hjem til henne første dagen. Aud følte at hun ble sett og hørt.

– Sykepleieren var dyktig og nøyaktig. Hun laget en struktur, som hjemmesykepleien fulgte opp. Jeg fikk besøk av dem morgen og kveld.

– Mottoet mitt er: «Så lenge jeg kan, må jeg gjøre noe.»

Aud Vollan (92)

En opplevelse husker Aud ekstra godt.

– Ei som hadde lang fartstid i yrket, la merke til klesvasken min. Hun spurte: «Er dette tøyet tørt? Skal jeg legge det sammen for deg?» Det gjorde meg godt at hun så behovet mitt. Den jobben kunne jeg ikke klart selv. Husker jeg ble veldig glad.

Aud følte at alle hjalp henne med det hun trengte, samtidig som de var blide, vennlige og omsorgsfulle. Selv er hun utpreget glad i mennesker. Noen av hjelperne dro hun kjensel på, kanskje via foreldrene. Ei holdt på å skrive master. Aud fikk små, gode samtaler mens de utførte arbeidet.

– Bruddet i armen var smertefullt. Jeg kunne oppleve det å få hjelp så positivt, fordi jeg fikk nok medisiner og ellers er frisk.

– Da jeg skulle begynne å bruke armen igjen, øvde jeg på å nå opp til hyllene i overskapene på kjøkkenet. Da ble fysioterapeuten imponert og sa at jeg kunne greie treningen selv. Mottoet mitt er: «Så lenge jeg kan, må jeg gjøre noe.»