Å trene på virkeligheten
Simulering gjør det mulig å lære av situasjoner som ligner på dem man kan oppleve i jobben.
Dukka som ligner en nyfødt, gjør det mulig å forstå hvordan det føles å utføre en nyfødtresuscitering på riktig måte, med egnet motstand.
- Simulering gjør utdanningen mer praksisnær, uten tvil, sier Lars Ove Reinaas som er lærer ved Trøndelag høyere yrkesfagskole.
- Mange tenker at simulering handler om avanserte datastyrte dukker, men det er bare et verktøy. Simulering handler om å være systematisk i tilnærmingen til å gjenskape virkelighetsnære situasjoner.
Treningen kan gjennomføres mange steder, som i miljøer der man jobber til vanlig, i et klasserom eller en simulatorlab.
- Om du bruker en dukke eller en markør som spiller pasienten, er litt hipp som happ, fortsetter Reinaas. - Det viktigste er at du får trent på en realistisk situasjon og at det blir gjennomført en debrifing etterpå.
Helsefaglig simulering er en pedagogisk metode som etterligner virkelige kliniske situasjoner ved hjelp av ulike verktøy og teknologier.
Lars Ove Reinaas
Øker pasientsikkerheten
Lars Ove Reinaas er psykiatrisk sykepleier og adjunkt ved Trøndelag høyere yrkesfagskole.
Å trene på situasjoner som kan oppstå i virkeligheten, er viktig, fordi det øker pasientsikkerheten, og gjør helsepersonell tryggere. Alle piloter trener i flysimulatorer på alle tenkelige og utenkelige situasjoner før de settes bak spakene i et passasjerfly. Slik bør også helsepersonell trene, mener Reinaas.
- Simulering handler om å skape en situasjon som er så lik virkeligheten som mulig, så vi kan øve oss i trygge rammer. Vi kan gjøre feil, luke bort feilene og starte på nytt, helt til vi kan det.
Ved Trøndelag høyere yrkesfagskole benytter de simuleringsteknikker ved flere studier, blant annet innen psykisk helsearbeid og rusarbeid og barsel- og barnepleie.
Tre faser
Uansett om simuleringen tar i bruk datastyrte dukker eller rollespill, så består opplæringen av fire faser: prebrief, brief, simulering og debrief.
Men ordet rollespill ønsker Reinaas å unngå. - Ikke kall det rollespill. Mange har negative erfaringer med rollespill, og at det ikke blir brukt til noe etterpå. Simulering handler om mer enn rollespill.
- En uke eller to i forkant har vi en forberedelsesfase, en prebrief, der studentene får presentert tematikken i det som skal simuleres. På selve dagen er det en brief, hvor vi går gjennom læringsmål og hva som skal skje.
- Det skal ikke være noen overraskelser under simuleringen, og det gjøres ingen vurderinger av studentenes prestasjoner. Det er kun øving, understreker Reinaas.
Alle som deltar, har dessuten taushetsplikt, og klassen bruker god tid til å bli kjent med hverandre på forhånd.
- Det som skjer på simuleringen, det blir på simuleringen, sier han.
Simuleringen tar cirka 15 minutter. Så kommer debriefen, og den varer i alle fall dobbelt så lenge. Nå skal deltakerne reflektere systematisk rundt gjennomføringen, noe man sjelden får anledning til å gjøre i en hektisk arbeidshverdag.
- Vi gjør ofte ting uten at vi vet hvorfor, og det får du synliggjort i en simulering, sier Reinaas, som vil understreke hvor viktig denne fasen er for å nå læringsmålene i simuleringen.
- Der kan vi se hva som fungerte godt, og hva som var mangelfullt.
Det er gruppen selv som finner fram til svarene, mens læreren legger til rette for at læring skal kunne skje underveis.
Litt skummelt i begynnelsen
Helsefagarbeiderne Florence Najjemba og Marte Risvik deltar i simuleringer under utdanningen i Psykisk helsearbeid og rusarbeid ved Trøndelag høyere yrkesfagskole.
Studentene i psykisk helsearbeid gjennomførte sin første simulering for tre uker siden. På forhånd var det mange som gruet seg for å bli filmet, noe helsefagarbeider Florence Najjemba (41) kan bekrefte.
- Det var litt skummelt i begynnelsen at andre folk kikker på deg, forteller Najjemba. - Men læreren hadde sagt på forhånd at det ikke handler om å vise hva vi kan og ikke. Det handler om læring.
- Da jeg gikk inn så virket det som en ordentlig hendelse på en vanlig dag.
Hun traff en person med selvmordstanker, og det var skikkelig tungt å stå i det, synes hun. Å skulle gi noen veiledning i en slik situasjon.
- Det var lærerikt å øve på dette, for om jeg plutselig hadde stått med en bruker på jobb som vil ta livet sitt, da ville jeg ikke ha visst hvordan bruke den teorien jeg har lært, sier Najjemba.
- Og du som er glad i teori, påpeker medstudenten Marte Risvik (22).
- Ja, men i praksis kan jeg få panikk.
For Risvik er det annerledes.
- Jeg har dysleksi og er ikke så teoretisk sterk. Så jeg har manglet litt motivasjon for å studere. Men ute i praksis og når vi har simulering, så merker jeg at jeg kan bruke det jeg kan, selv om jeg ikke kan svare så godt på prøver.
- Jeg kjente veldig mestringsfølelse etterpå, sier Risvik. - Denne måten å lære på funker for meg.
I motsetning til Najjemba så er Risvik mindre redd for nye situasjoner. - Jeg kastet meg i det og gikk «all in», sier hun.
Dukker eller ekte mennesker?
Ved Trøndelag høyere yrkesfagskole benyttes simuleringsteknikker like mye for å trene på relasjonelle ferdigheter som prosedyrer. Man må alltid tenke på hva man ønsker å oppnå med simuleringen og velge verktøy etter det, forklarer Lars Ove Reinaas.
Om det skal trenes på å ta blodprøve, trykkavlastning av lunger, undersøke avvik i vitale parametere, eller gjennomføre andre tekniske inngrep, da er det best å bruke dukker. Men ikke om man skal trene på kommunikasjon. Da er det viktig å bruke markører, det vil si ekte personer, under simuleringen.
Følte seg trygge
Etterpå sitter alle deltakerne i sirkel og reflekterer over simuleringen.
- Jeg opplevde at det var veldig trygghet i den samtalen. Alle var ærlige, men det var aldri kritikk, bare tilbakemeldinger på hva som kunne ha gjort det bedre, sier Risvik.
De som ønsket det, fikk mulighet til å prøve igjen, noe Florence Najjemba synes er veldig bra. Den andre gangen følte hun seg mer trygg på seg selv, og fikk rettet opp i feil.
Gjennom å være involvert på denne måten, tror hun det blir enklere å huske hva som er riktig å gjøre i en lignende situasjon på jobb.
Slik foregår simuleringen
Illustrasjonfoto: dikushin/stock.adobe.com
Helsefagarbeider Marte Risvik forteller:
Jeg går inn i et rom der et kamera med mikrofon henger i taket. Så kommer en dame inn. Hun spiller pasient, som i mitt case har sosial angst og depresjon. Hun har stengt seg inne, og vi er på kafe sammen for at hun skal trene på å komme seg ut i samfunnet igjen.
Imens sitter resten av klassen på naborommet og ser på simuleringen live på skjerm. Etterpå har vi en lang diskusjon, og den er nesten like viktig som selve gjennomføringen, for du får reflektert over alt mulig, både det som er bra som det som kunne ha vært gjort bedre.