Vi får lavere prioritet

En helsefagarbeider sa nylig «ja» til å gi intervju. Hun fortalte at alle som har stor innflytelse på avdelingen er sykepleiere, både enhetsleder, teamleder og saksbehandler. De fordeler arbeidsoppgavene. De har makta. Det kommer ikke av dårlige hensikter. Men sykepleiere og helsefagarbeidere skjønner hverandre ikke på hennes arbeidsplass.

Internt hadde hun for lengst sagt fra. Men fortsatt får sykepleierne alene vesentlige goder, og de slipper unna enkelte påkjenninger som er i kraftig vekst på avdelingen for tiden. Helsefagarbeideren følte at hennes yrkesgruppe får lavere prioritet og anseelse. Den blir ikke tatt like mye hensyn til.

«I løpet av hverdagen på arbeid erfarer hun å bli systematisk utsatt for forskjellsbehandling»

I løpet av hverdagen på arbeid erfarer hun å bli systematisk utsatt for forskjellsbehandling. Helsefagarbeidere blir satt til å jobbe med flere vikarer. Yrkesgruppen hennes blir tildelt alle de virkelig tunge stellene og får kortere tid enn sykepleiere, når de utfører samme type jobb.

Byrden fra urettferdighet og arbeidspress er i ferd med å bli for stor.

Tenk deg om og forbered deg

Hva hjelper det å være dyktig, ansvarsfull, reflektert og engasjert når det daglige nivået av stress gjør deg syk? Når er det tid for ikke bare å si fra internt, men å gå til media?

Politikere og innbyggere i norske kommuner må få kunnskap om urett satt i system. Da får de mulighet til å arbeide for endring.

I vår kom gravejournalist og forfatter Tarjei Leer-Salvesen med boka «De modige - historier om varsling». Der er Tarjei først og fremst opptatt av varslerne selv, prosessene de går gjennom og hva vi kan lære. Til helsefagarbeidere, som vurderer å fortelle til en journalist om forholdene på jobb, har Tarjei blant annet følgende tips:

- Ønsker du å være en anonym informant, en såkalt kilde? Eller vil du være et intervjuobjekt, som står fram med navn og ansikt? Hvis du velger det siste, og kommer med informasjon om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen, kan det bety at du bruker media som en varslingskanal. Og det har du stor frihet til å gjøre.

- Men pass på at du snakker om system og opplevelse, ikke om sårbare personer, som kan bli identifisert. Du må holde deg på riktig side av grenseoppgangen mellom ytringsfrihet og taushetsplikt.

Tarjei understreker at du må være sikker på, at varslingen er forsvarlig: Det du tar opp må være kritikkverdig. Og du må ha prøvd å snakke om problemene internt først. Eller du har grunn til å tro at det ikke vil nytte, av spesielle årsaker.

Noen sjefer mener at en ansatt som kritiserer arbeidsplassen, er illojal.

- Det er der ingen automatikk i, mener Tarjei, - kritikk kan være nyttig og konstruktiv. Men kampen kan bli tøff, og derfor bør du forberede deg.

Han anbefaler først og fremst å søke juridisk bistand. Det vil mange av dere ha tilgang på gjennom medlemskap i en fagforening. For å stå sterkt er det også lurt å samle dokumentasjon om saken.

I «Vedlegg», etter siste kapittel, gir forfatteren konkrete «Råd til deg som vurderer å varsle». Denne boka er skrevet i et folkelig språk og inneholder mange eksempler fra virkeligheten.

Det er bare å ta fatt.

Et velutviklet moralsk kompass

Når kan en person som ytrer seg, kalles en varsler? Tarjei Leer-Salvesen har følgende definisjon (s. 22): «En varsler er en som melder fra om kritikkverdige forhold der vedkommende har sin arbeidsplass, et tillitsverv eller annen tilknytning.»

Han skriver (s. 14 – 15): «Varslerne er ganske enkelt en mangfoldig gruppe. Det fremste fellestrekket ved dem er at de har et velutviklet moralsk kompass. Varslerne finnes i alle yrker og på alle nivåer i organisasjonene de jobber i. Til og med ledere varsler innimellom.»

Tarjei undrer seg over at såpass mange varslere står tilbake rakrygget, etter alle påkjenningene de har vært gjennom.

Årsaker til dette vet jeg, journalisten, kanskje noe om. For mange år siden ble jeg en varsler i privatlivet. Ringvirkningene har blitt mer omfattende enn jeg kunne drømt om. Det handler blant annet om styrken i følelser, som ble aktivert, og nivået på straff.

Likevel står jeg oppreist. Det har å gjøre med følgende: Hvis vi ut fra egen moral vet hva som er riktig, har noen av oss ikke annet valg enn å si fra. Eller varsle. Selv om vi ikke kjenner konsekvensene. Alternativet kan være å miste oss selv. Og svike sårbare berørte.

Å varsle kan bli for hardt

- Det er viktig at samfunnet legger til rette, så mennesker kan klare å si fra, uten å gå til grunne. Det betyr utrolig mye for oss alle. Enten varsleren er helsefagarbeider eller tilhører en annen yrkesgruppe, så er det et menneske som forstår samfunnsoppdraget på jobb, ser noe som er feil og havner i en moralsk klemme,
sier Tarjei Leer-Salvesen.

I Vær Varsom-plakaten 3.9 står det: «Opptre hensynsfullt i det journalistiske arbeidet. Misbruk ikke andres følelser, manglende medieerfaring, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.»

Å være en varsler kan bli for hardt. Helsefagarbeideren som ga meg intervju, virket først glad for muligheten til å fortelle. Da tenkte hun nok ikke på hva som kunne komme av ubehagelige konsekvenser. Etter å ha lest sine egne ord, ønsket hun ikke lenger å stå fram.

Tarjei maner media til å ta ansvar:

- Prosessen som kan komme for en varsler, er mangefasettert og vanskelig, tyngre enn personen selv er klar over på sitt mest optimistiske.

- En mulighet er å anonymisere, en annen er å droppe saken, selv om den kunne ført til noe bra.

Den erfarne gravejournalisten understreker at ikke-profesjonelle, sårbare intervjuobjekt har lov til å trekke seg underveis.

- Det har vi lang tradisjon for i media.