Belønnet med pris for åpenheten
Elisabeth Andersson snakket med NRK Brennpunkt om kritikkverdige forhold på sykehjemmet der hun jobbet. Hvordan gikk det etterpå?
Elisabeth Andersson
Elisabeth Andersson er hjelpepleier og var ansatt på Furuheim sykehjem i Larvik, da hun sammen med sykepleierne Linda Hellesø og Svanhild Furre Johansen på Nærøy bo- og behandlingssenter i Nord-Trøndelag sto fram med kritikk av egen arbeidsplass i NRK Brennpunkts dokumentar «Omsorg bak lukkede dører».
- Hvordan var det å stå i et sånt mediekjør?
- Det var voldsomt. Jeg hadde ikke sett for meg så mye publisitet. Det var en sak som engasjerte mange.
Priset for sin åpenhet
Alle tre er i ettertid hyllet for sin åpenhet, og 21. september fikk de Flaviusprisen under Åpenhetsseminaret på Pressens Hus i Oslo.
- Da jeg fikk den Åpenhetsprisen blusset det opp igjen. Det var en bra sak, som mange syntes var viktig.
- Hva gjorde at du våget å stille opp?
- Jeg gikk veldig mange runder med meg selv. Jeg skrev først et anonymt innlegg i lokalavisen. Det var mange klager fra pårørende på den tiden. Det føltes så urettferdig. Jeg visste hvordan de ansatte sto på.
I etterkant av avisinnlegget ble hun kontaktet av Brennpunktredaksjonen i NRK. På denne tiden jobbet hun som nattevakt. Hun hadde lenge kjent på travelheten. Det var demente pasienter som skulle vært flyttet over på skjermet avdeling, og måtte følges rundt. Samtidig var det terminale pasienter. Hun var alene på jobb med 18-19 pasienter.
- Da jeg ble kontaktet av Brennpunkt tenkte jeg, her må jeg kanskje bare trå til.
«Håpet mitt er at de som sitter med pengesekken ser at her må det gjøres noe»
Elisabeth Andersson
Underbemanning i praksis
Elisabeth har sluttet på sykehjemmet, så hun kan ikke uttale seg om hvordan det er der nå. Selv om det kan kjennes litt håpløst, så angrer hun ikke. Hun så at saken engasjerte mange politikere som ikke var klar over forholdene for sykehjemspasienter. Eldrebølgen er allerede i gang.
- Det er litt skremmende. Håpet mitt er at de som sitter med pengesekken ser at her må det gjøres noe.
I etterkant av dokumentaren fikk hun først ingen reaksjoner, hverken fra ledelsen eller kolleger. Deretter ble det kalt inn til flere møter med varslingsrådet i kommunen.
Hun ble konfrontert med sine utsagn om underbemanning og falsk dokumentering.
- Det var tøft. Jeg hadde med meg en tillitsvalgt. Ellers møtte en sekretær fra kommunen, enhetssjefen/klinikksjef og kommunalsjefen.
Hun ble også konfrontert med det hun hadde skrevet anonymt i Østlands-Posten.
- Det var noen runder der, om hvorvidt jeg skulle få en advarsel på at jeg hadde vært illojal. Men jeg angrer ikke.
Elisabeth fikk ingen støtte fra arbeidsgiver i at sykehjemmet er underbemannet.
- Men pasientene nå er mye dårligere enn pasientene var for 20 år siden. Dagens pasienter er mer pleietrengende. Jeg tolker det sånn at de indirekte er enige med meg.
Tause kolleger det vondeste
Ingen av de nærmeste kollegene gikk ut og støttet henne.
- Jeg tror det er en fryktkultur. Jeg sa ifra fordi jeg håpet det ville bli bedre.
Noen sendte en tekstmelding, og skrev at de tenkte på henne. Men ingen viste åpent støtte.
- Men ellers har jeg fått mye støtte.
Elisabeth har utelukkende mottatt positive tilbakemeldinger fra kolleger fra andre steder, pårørende og folk i gata som sier «det er bra du tør å si ifra».
Etter tv-programmet har hun mottatt brev i posten med støtte fra kolleger andre steder i landet. De ansatte har det travelt på sykehjem i dag. Hun tror mange kjente seg igjen. Lokalpolitikere sendte hyggelige meldinger.
- Jeg kjenner at først ble jeg lei meg. Men jeg blir også sint, jeg synes de er feige. I og med at jeg ikke hørte noe, lurer jeg, synes de jeg er helt bak mål? Men jeg vet jo at mange andre føler på dette.
Etter Brennpunktdokumentaren gikk hun tilbake igjen på jobb. Men det gikk ikke lenge før hun tenkte at «snart orker jeg ikke mer, snart må jeg finne meg en ny jobb».
- Det med kollegene har vært det vondeste. Jeg håpet at de ville hive seg på, og at vi kunne få til en forandring til det bedre. Jeg kritiserte ikke kollegene, men systemet.
Hun fikk høre fra ledelsen at kolleger følte seg dolket i ryggen. Enden på visa var at hun bestemte seg for å si opp jobben.
- Jeg kjente at jeg ikke kunne gå tilbake og jobbe med kolleger som følte seg dolket i ryggen.
I vår, i kjølvannet av varslingssaken, sendte hun oppsigelsen. Sammen med utilstrekkeligheten hun hadde følt på, ble den kommentaren dråpen som fikk begeret til å renne over.
Omsorg bak lukkede dører
Elisabeth er med i programmet som handler om forholdene ved norske sykehjem. I episodebeskrivelsen skriver NRK: «Ansatte sier de bryter loven på jobb og pårørende frykter grove forsømmelser. Hvordan er det på norske sykehjem?» Furuheim, hvor Elisabeth da jobber, er det sykehjemmet der det er filmet med skjult kamera, med uten at de ansatte vet det.
Vil gjerne tilbake
Elisabeth var ferdig utdannet hjelpepleier i 1997. Hun har i alle årene siden det jobbet som hjelpepleier på sykehjem i flere omganger, i sykehus og i hjemmesykepleien.
- Det er mennesker jeg vil jobbe med. Jeg brenner for å jobbe med mennesker. Å bidra med noe i hverdagen til noen som ikke har det så enkelt, gir meg glede.
Nå jobber hun på en gård på Kvelle, og plukker løk. Men hun er klar på at hun skal tilbake.
- Det er for å få en pause. Planen er å søke seg tilbake til helsevesenet. Jeg vil jobbe med mennesker.
Medietrykket har vært stort, nå begynner det å bli nok. Hun tror dette blir siste gangen hun lar seg intervjue om dette.
Vi har gitt Larvik kommune mulighet til å kommentere saken. Marit Kobro, kommunalsjef for organisasjon og innovasjon, uttaler seg slik:
«I vårt arbeid er vi helt avhengige av at de ansatte melder inn avvik og varsler når de opplever noe som er uakseptabelt.
For våre ansatte i helse er det også en plikt etter loven å melde fra om kritikkverdige forhold. Heldigvis er de som jobber ved sykehjemmene våre flinkest i klassen på dette. Avvik og varsler tar vi på alvor, vi følger opp både de konkrete sakene og ikke minst våre medarbeidere.
Vi kjenner oss ikke igjen i beskrivelsen som her blir gitt og uttaler oss ikke i enkeltsaker. Utover dette har vi ingen kommentarer.»
Flaviusprisen – Norsk Presseforbunds åpenhetspris
Flaviusprisen blir utdelt en gang i året, og skal gå til «enkeltpersoner, organisasjoner, forvaltningsorganer, institusjoner, bedrifter, journalister, redaktører eller redaksjoner som gjennom sitt arbeid eller frivillige innsats har bidratt til å fremme eller synliggjøre betydningen av åpenhet og innsyn og/eller bidratt til endring eller utvikling av regelverk eller praksis for åpenhet og innsyn i det norske samfunnet». Juryen for årets pris har bestått av redaktør i Østlands-Posten Eirik Haugen, førsteamanuensis Sofie Høgestøl og journalist i NRK Peter Svaar.