– Det er så mye ensomhet.
Annette Drage har jobbet 26 år i hjemmesykepleien. Hun har vært med på den digitale utviklingen helt fra start, og ser tydelig hva som har gått tapt. Vi klarte å fange opp ensomheten på en annen måte tidligere enn i dag
– Det tekniske har gått framover, men sjelen, den psykiske helsa, den er jeg redd har gått den andre veien, sier hun.
Digitaliseringen, med multidoser, alarmer og gps-er, har endret hjemmetjenesten. Før i tiden fantes det som ble kalt tilsyn. Da dro man ut for å undersøke om noen har det bra.
Slike besøk gjøres ikke lenger. Man rykker bare ut på konkrete oppdrag der det er en oppgave å utføre. De eneste tilsynene som Annette Drage gjennomfører i dag, er å undersøke om de digitale hjelpemidlene fungerer som de skal.
– Når de ikke tar medisiner, får vi alarm på telefonen og må rykke ut. Da er det ikke sånn, «hei, hei, hvordan har du det». Det er inn og fikse maskinen.
Å føre tilsyn med den enkeltes psykiske helse, er ikke tilstrekkelig grunn.
Utvikler angst fra ensomheten
– Jeg har truffet så mange som ikke har det bra. Det er smertefullt, sier de. Så spør jeg, er det her inne det er vondt? Og jeg tenker ikke på hjerteinfarkt. Det er vondt å være alene.
Angsten fra ensomheten kan være så sterk at den iblant feiltolkes som hjerteinfarkt. Personen hentes til akutt behandling, men blir sendt hjem igjen, til den tomme boligen, uten konkret oppfølging.
Det blir kontrasten grell, mellom hvordan somatisk og psykisk sykdom behandles i helsevesenet. Og det hjelper ikke på situasjonen at hjemmetjenesten ikke lenger har mulighet til «bare å stikke innom». De tekniske hjelpemidlene har gjort slike besøk overflødige.
– Vi skal tenke «smartere og klokere», men kanskje er vi de eneste de ser i løpet av en dag. Det er forferdelig trist. Jeg kjenner det på kroppen.
Hun treffer også dem som klarer seg fint. De ønsker ikke flere besøk av hjemmetjenesten enn strengt tatt nødvendig, og er fornøyd med all teknologien. Men det gjelder langt ifra alle. Mange har lyst til å prate, og de eneste de treffer, er hjemmetjenesten. Når de ikke lenger kommer, mister de dagens høydepunkt.
– Det er vondt å gå fra en person som sier at hun har fått alvorlig diagnose, sier Annette Drage.
Hvor smart er det å avfeie den psykiske helsa?
Hun opplever at den psykiske helsa blir avfeid med at vi i hjemmetjenesten ikke er psykologer. Men å la eldre sitte alene og grave seg ned i egen ensomhet, gjør helsa dårligere og kan lede til behov for mer omfattende helsetjenester.
– Jeg synes de eldre fortjener noe bedre enn dette, sier Annette Drage, som ønsker seg mindre digitalisering og mer fysisk tilstedeværelse.
– Jeg kan ikke gjøre noe med det, men jeg kan ytre meg om det: De som har stått på for oss tidligere, de mener jeg ikke skal ha en alderdom som dette.
– Har du noen tanker om hva dere som jobber i hjemmetjenesten, kan gjøre annerledes?
– Kanskje bedre rapportering, at vi ikke bare rapporterer om det fysiske, men også om den psykiske helsa.
– Og kanskje at vi innimellom jobber litt tregere, sier hun og ler.