Hvordan gi best mulig livskvalitet

Eldre pasienter, spesielt de i sykehjem og hjemmetjenesten, kan ha kroniske sykdommer eller alvorlige tilstander som påvirker deres daglige liv og livskvalitet. Når det gjelder HLR minus, er det viktig for helsepersonell å evaluere pasientens nåværende livskvalitet og balansere dette mot ønsket om å forlenge livet. Dette innebærer å ta hensyn til pasientens fysiske, psykiske og emosjonelle velvære.

«Respekt for pasientens ­verdighet betyr også å unngå unødig smerte og lidelse.»

I forskrift for en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien) fremheves betydningen av å legge til rette for en verdig død ⁽¹⁾. Dette er også et sentralt etisk perspektiv som kommer frem i veilederen for beslut­ningsprosesser ved begrensninger av livsforlengende behandling ⁽²⁾. Det etiske dilemmaet oppstår når helsepersonell i en akuttsituasjon må overveie retten til en verdig død opp mot plikten til å gi akutt helsehjelp. I følge helse­personel­loven §7, skal helsepersonell straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig ⁽³⁾.

Vår erfaring er at disse dilemmaene oppstår når beslutninger angående oppstart av hjerte-­lungeredning ikke er vurdert hos brukere som er gamle, syke og skrøpelige. I noen tilfeller kan det være uetisk å starte gjenoppliving, selv om loven tilsier det. Vi har opplevd at dette kan føre til smerte, lidelse og en forleng­else av dødsprosessen – ikke en forlengelse av livet.

For å unngå at helsepersonell må stå i et slikt etisk dilemma, og for å unngå uverdige situasjoner for pasienten, må det tas stilling til HLR-status.

Selvbestemmelse og informert samtykke

Helsepersonell bør aktivt fremme en kultur som støtter pasientens rett til selvbestemmelse. Dette inkluderer å sikre at pasienten er informert om diagnoser, prognoser og behandlingsalternativer, inkludert HLR status. Samtalene skal være tilpasset pasientens forståelsesnivå, og det bør gis tilstrekkelig tid for å svare på spørsmål og adressere bekymringer.

En tett dialog mellom helsepersonell, pasienten og deres pårørende er avgjørende for å oppnå informert samtykke. Særlig ved demenssykdom, må samtaler om dette starte mens pasienten enda er i stand til å forstå og kommunisere hva som er viktig for han/henne om hjerte­stans skulle oppstå.

Her må det presiseres for pasient og pårørende hva HLR minus faktisk innebærer. Bestemmelsen setter ingen begrensing opp mot andre livsforlengende tiltak, som for eksempel medikamentell behandling for en infeksjon.

«Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten å holde noe av dette menneskets liv i sine hender»

(Løgstrup 1956)

Kommunikasjon og empati

I de nylig publiserte faglige nasjonale råd for forhåndssamtaler⁴, blir det klargjort at helsepersonell bør undersøke hva som er betydnings­fullt for pasienten i øyeblikket, og i fremtiden, når det gjelder behandling. Det anbefales å utarbeide en skreddersydd plan som reflekt­erer pasientens ønsker og behov ⁽⁴⁾.

Å etablere tillit gjennom kommunikasjon er grunnleggende for håndtering av etiske dilemmaer. Helsepersonell må være lydhøre overfor pasientens behov, respektere dens verdier og lytte til pasientens ønsker. Dette krever også empati overfor pårørende, som ofte er involverte i beslutningsprosessen.

Å skape et åpent og støttende kommunikasjonsmiljø gir pasienten mulighet til å uttrykke sine ønsker og bekymringer.

«Helsepersonell bør trene på å gjennomføre forhåndssamtaler og å etablere en støttende kommunikasjonsarena, på samme måte som det øves på andre praktiske prosedyrer.»

Palliativ tilnærming

En palliativ tilnærming setter søkelys på helhetlig omsorg og symptomlindring for pasienter med livsbegrensende sykdommer. Helsepersonell spiller en sentral rolle i å innlemme palliative prinsipper i omsorgen. Dette inkluderer å gjennomføre forhåndssamtaler, fremme personsentrert omsorg og gi psykososial støtte til både pasienten og deres pårørende. Aktiv deltakelse i tverrfaglige team, inkludert lege, er avgjørende for å sikre en helhetlig og koordinert tilnærming.

Når det gjelder medisinske beslutninger er det essensielt at pleiepersonell samhandler tett med lege. Dette innebærer å formidle pasientens ønsker og behov klart og presist, samt å dele ens egen kliniske observasjon, vurdering og erfaring.

Å ha regelmessige møter med lege for å diskutere pasientens tilstand og behandlingsplan, kan bidra til å skape en felles forståelse og sikre at pasientens ønsker blir respektert. Det er også viktig å adressere og ha etisk refleksjon rundt eventuelle uenigheter innen det tverrfaglige teamet, eller ved urealistiske forventninger hos pasient eller pårørende. Dette vil kunne bidra til at alle de involverte kjenner til hverandres perspektiver og opplever seg sett og hørt.

Dialog, empati og verdighet

De etiske aspektene ved HLR i møte med eldre pasienter i sykehjem og hjemmetjenesten er komplekse og utfordrende. Helse­personell må balansere plikten til å redde liv mot hen­synet til pasientens verdighet, selvbestemmelse og livskvalitet.

Selv om de medisinske beslutninger er legens avgjørelse, er det også annet helsepersonell sitt ansvar. Pleiepersonell er ofte nærmest pasienten, og har størst kjennskap til hva som er viktig for den syke. Derfor må en ha tett dialog, ta initiativ til samtaler med lege og de andre involverte, slik at spørsmål om HLR status blir diskutert og beslutninger dokumentert. Slik kan en unngå uverdig situasjoner og vanskelige etiske dilemma i akutte situasjoner.

Helsefagarbeideren som pådriver

Ved å iverksette Forhåndssamtaler på et tidlig tidspunkt i pasientens sykdomsforløp, kan helsepersonell og pasient/pårørende avklare forventninger og forståelse seg imellom, deriblant HLR status.

Helsefagarbeideren, som ofte kjenner pasientene godt, kan ta initiativ til disse samtalene og være en pådriver for gjennom­føring. På denne måten vil helsefagarbeideren være med å bidra til å forhindre uverdig behandling og at vanskelige etiske valg må tas i akutte situasjoner.