- Jeg opplever at mange helsefagarbeidere ikke vil være veiledere
Veilederen har en nøkkelrolle i utdanningen av helsefagarbeidere, men blir ikke tilstrekkelig kompensert, mener Christin Solli.
Før sommeren avklares det på mange arbeidsplasser hvem som fra høsten av kan være veiledere for lærlinger. Kanskje går spørsmålet over bordet under et møte. Det blir stille. Ingen rekker opp hånda.
Men kan ikke du være veileder? Sier lederen, og henvender seg til Christin Solli.
Hun er en av de som kan ta på seg den jobben som mange kvier seg for. For det er krevende å være For det er krevende å være veileder, og et stort ansvar som man påtar seg for et helt år
– Det første man må være, er trygg på sine oppgaver, sier hun.
– Samtidig må du også ha god kjemi slik at du kan hjelpe og støtte den lærlingen, eller eleven, som er på vei mot fagbrev.
Det betyr at man må være oppdatert på læreplanen og ha lært seg hvordan veilede. Eller, slik burde det i alle fall være. På Christins arbeidsplass har de tilgang til et veilederkurs på nettet. - Jeg vet ikke om folk tar det, eller blir bedt om å ta det, sier hun.
Kurset er anbefalt for alle å ta, men det er ikke obligatorisk. Hennes inntrykk er at mange ikke tar seg tid.
– Det er ikke så viktig, er det inntrykket jeg sitter med, men det er jo kjempeviktig! Jo bedre vi er til å veilede, jo flinkere blir de i jobben sin.
I dag er det mange som ikke blir værende i yrket etter læretiden. Gjennom å gjøre det mer attraktivt å være veileder, kan flere bli motivert til å fortsette, tror Christin.
– Det handler om at vi skal verve flere til å velge å være helsefagarbeidere.
– Hva tror du skal til for at flere skal ønske å bli veiledere?
– Jeg tror godtgjørelsen skal økes, sier hun.
I Tønsberg kommune, der Christin jobber, får de 6 000 kroner i årlig godtgjørelse. Under det siste styremøtet i Helsefagarbeiderforbundet spurte hun noen av de andre styremedlemmene om hva som gjelder i deres kommune. I nabokommunen Sandefjord får de 10 000 i året, i Ålesund 500 kroner, og i Tromsø ingenting.
– Mange ønsker ikke å ta veilederjobben fordi den ikke er verdsatt, sukker Christin.
For lite penger og for lite tid
Ikke bare er den for dårlig kompensert i kroner og øre, det avsettes også for lite tid til jobben. Hun jobber selv i hjemmesykepleien. Oppdragene tar gjerne lenger tid når hun skal fortelle og vise hvordan ting skal gjøres. Likevel må veilederen jobbe med fulle lister.
– For å være en god veileder skal man ha litt tid til det også, sier hun.
I dag er det slik at dagene gjerne blir litt lengre for å kunne følge opp lærlingen skikkelig. Slik burde det ikke ha vært, syns Christin. Det bidrar til å gjøre den viktige jobben mindre ettertraktet.
Det haster med å finne gode tiltak som gjør at flere vil være helsefagarbeidere. Å satse på kompetente og motiverte veilederne ute på arbeidsplassene, kan ha stor effekt, tror hun.
– Man vil så gjerne ha gode kolleger og videreføre gode etiske holdninger. De er framtiden vår.
For å få til et skikkelig løft, kan ikke ordningene bare være opp til lokale avtaler. Det trengs en felles innsats.
– Jeg synes dette burde ha vært tatt opp på et høyere plan. Vi trenger nasjonale retningslinjer for veiledere, sier hun.
– Men til tross for det dårlig kompenserte merarbeidet, så velger du å ta jobben?
–Ja, vet du, jeg synes det er morsomt å lære bort, og morsomt å se at en elev eller lærling blir trygg i mange ulike settinger. Det er veldig gøy når det går bra, når de er flinke og engasjerte og skaper entusiasme og engasjement.