Bli med inn i en demenshageby
Vi skal til avdeling Skogshagen 3 for å være med Olga Maria Samelko på hennes dagvakt.
Helsefagarbeider Olga Samelko.
Dronning Ingrids hage, smak på de tre ordene. Navnet i seg selv kan gi rom for assosiasjoner som verdighet og stil. Det har på en måte noe fint, sanselig og inkluderende over seg. Mon tro om beboere og ansatte her også synes det?
På Lille Tøyen i Oslo ser den nye og relativt store bygården ut som et helt ordinært boligkompleks. Det er nettopp det som er målet også, med Dronning Ingrids hage. Når man går gjennom resepsjonen og «ut» i hagebyen, er alle boenheter bygget rundt en form for torg og hage. Stedet er et bokonsept for osloborgere som har en demensdiagnose.
Oslo har en betydelig andel av den samiske befolkningen i Norge. Kommunen har derfor en samisk profil i hagebyen, både med gjenkjennbare omgivelser, som en bålplass i skogshagen, et sansestimuleringsskap med samiske objekter, samisk og merking av «velkommen» på samisk i resepsjonen.
I tillegg har de ansatte med samisk tilhørighet.
Skogshagen 3 er hjemmet til seks beboere. Hver avdeling bemannes som oftest med en pleier.
Et krav for å få bo her, er å ha på seg en «klokke» med innebygget GPS som bare fungerer innenfor hagebyen.
Hagebyen åpnet våren 2023, og da flyttet beboerne inn.
– Det har vært et år med prøving og feiling, som det ofte er når noe er helt nytt. Nå etter ett år ser vi det blir bedre og bedre her, sier Tone Spieler.
Personalet har blitt mer kjent med teknologien. Den er justert og tilpasset underveis, etter hvert som de har funnet nye løsninger sammen.
Det er mye nytt å lære, da det er en annen måte å arbeide på. Der man tidligere gikk tilsynsrunder, og beboere ble unødig forstyrret, ser man nå inn i rommene via telefonskjermen og logger seg digitalt inn på pasientens rom, såkalt digitalt tilsyn.
Sykehjemmet Dronning Ingrids hage ligger i bydel Grünerløkka i Oslo. Det omslutter et definert område som gjør det trygt å bevege seg fritt utendørs. Her finnes både butikk, kafé, kultursal, med mer.
Stedet har 130 skjermede plasser fordelt i små bofellesskap med hovedsakelig seks til åtte beboere. Alle beboere har sitt eget rom med dusj og toalett.
Vilje til å arbeide annerledes
Olga «arbeider med hendene på ryggen», hun veileder mens Else handler inn. Her velger hun de fineste nypotetene til dagens middag.
Else får medisin, og Olga ordner dette diskret ved bordet under måltidet.
Baard er liker å bidra med å rydde opp etter måltidene.
Musikkterapeuten er innom. Da møtes beboerne på Skogshagen 1, 2 og 3 til felles sang og hygge.
Baard er veldig glad i musikk. Han koser seg og setter seg ved flygelet så fort han har mulighet. Om ordene er borte, så husker fingrene hvordan de skal danse over tangentene.
Olga Samelko er utdannet helsefagarbeider og har 14 års arbeidserfaring i faget. Hun har hatt ulike arbeidssteder, og har arbeidet på ordinært sykehjem for personer med demens før hun startet her ved Dronning Ingrids hage da det åpnet i fjor.
– Dette er drømmejobben min. Jeg tenker mer at jeg er på besøk hos de som bor her, enn at jeg er på jobb, sier Olga.
Smilet og utstrålingen i øynene i det hun forteller om arbeidsplassen og arbeidsoppgavene sine, levner liten tvil om at disse ordene kommer rett fra hjertet.
Veileder beboerne
Olga er ivrig når hun beskriver sine arbeidsdager her. De består av å veilede og bistå beboerne slik at de får dekket sine grunnleggende behov på en verdig og inkluderende måte.
Her må ingen stå opp til spesielle tider, de står opp når de selv ønsker. De spiser måltider sammen om de vil. De går på cafe, er med på aktiviteter og går turer. Beboerne er også i hagebyens egen butikk og handler inn råvarer til lunsj og middag.
– Dette er beboernes hjem, og jeg er her på deres premisser. Nå skal jeg inn til en beboer, og jeg har allerede avtalt med han at du skal få være med meg inn i dag, sier hun.
Olga kjenner beboerne her godt. Hun vet hvem som koser seg med å høre på musikk, hvem som får i gang kropp og sinn med klassiske perler. Derfor har hun laget egen musikkliste, som hun spiller fra under morgenstellet.
Beboeren nyter musikken og holder takten perfekt med føtter og hender. Bevegelse gjør godt.
Olga lar beboeren få gjøre det aller meste selv. Hun veileder ved å vise og oppmuntre, og det er beboer som selv utfører. Det være seg alt fra dusj, tannpuss, barbering og påkledning.
– For meg har det vært fint å våge å tenke og utøve faget mitt på en helt annen måte enn det jeg kanskje lærte på skolen. Jeg har måttet lære meg å arbeide mye mer «med hendene på ryggen», sier Olga.
Selv om det krever tålmodighet å veilede og vise, fremfor å utøve, så synes hun ikke at det tar mer tid. Derimot er det godt å se det gir mestring og selvrespekt for beboerne, sier hun.
– Du har arbeidet både på tradisjonelt sykehjem for personer med demens og nå har du jobbet ett år her i hagebyen for beboere med demens, er det noen forskjeller du har lyst til å fortelle om?
– Her i hagebyen arbeider jeg ofte alene som pleier, allikevel føler jeg meg aldri utrygg eller stresset. Det er nytt for meg. Før, da jeg var på tradisjonelt sykehjem, med 24 beboere, og vi kanskje var fire pleiere, var det mye mer uro og stress. Her kan det være hektisk, men ikke stress, sier Olga.
Miljøtiltak som virker
I hagebyen er beboerne delt inn i små grupper, noe som gjør at miljøtiltak fungerer bra. Her er det lite behov for bruk av ekstra medisinering, som for eksempel beroligende medikamenter. Flere av beboerne har bare bruk for inkontinensutstyr som bleier når de skal på tur, eller om natten. Ingen av beboerne bruker smekke på når de spiser.
– For meg er dette en veldig fin måte å arbeide på. Det gjør meg bedre i utøvelsen av faget mitt, forteller Olga.
– Hva tenker du om det kollegiale da? Nå som du ofte er alene i avdelingen. Er det noe du savner?
– Savner? Nei her er vi alle kollegaer på tvers av avdelinger. Vi hjelper hverandre, vi møtes ute på tunet, i butikken, eller på sangstunder i en av avdelingene. Her er det godt å være. Det er en sann fryd å arbeide med så god kompetanse og kollegaer rundt meg, svarer Olga.
Bruk av sansene
Hagebyen har en sansehage. Det er hva de kaller et rom med mange ulike verktøy og virkemidler for å stimulere sansene.
Her kan man finne frem til mye, for eksempel at en beboer er uten luktesans. Denne informasjonen kan man så bruke til å være mer tydelig i å beskrive hvordan mat lukter. Samt at man vet at beboeren ikke selv vil reagere på røyklukt, om en slik situasjon skulle oppstå.
Sansestimulering kan dessuten hjelpe beboere med å finne tilbake til minner, finne ord og forbedre reaksjoner.
Personsentrert omsorg
I Dronning Ingrids hage er de ansatte opptatt av å se etter det friske i beboerne, og bruke det de fortsatt mestrer å gjøre selv.
Her er omsorgen personsentrert, noe som betyr å se hver enkelt beboer med de ønsker, følelser, behov og livserfaringer de har med seg. Dette står også beskrevet i informasjonsbrosjyren til hagebyen.
Beboerne beveger seg fritt
I hagebyen er det blomster, bærbusker og frukttrær. De har egen cafe, butikk, bar og kultursal.
Ulike aktivitetsrom er i bruk av nærmiljøet, der beboerne også deltar. Blant annet foregår ølbrygging i et av rommene.
Det at nærmiljøet også er med i aktiviteter inne i hagebyen, viser at tanken om inkludering og det å være en del av et nabolag, fungerer.