Engangshendelse

Arbeidstilsynets pålegg ble bare fulgt opp den ene gangen. Siden ble ingenting av dette kjøpt inn på kommunens regning igjen, verken turbuksa med god bevegelighet, som både puster og verner for vind, eller de vanntette Gore-­Tex skoene.

I dag har hjemmetjenesten bare den tynne buksa og kittelen, laget for innearbeid i sykehjem og sykehus. Et antrekk i et materiale som de færreste ville ha funnet på å ta på seg for å jobbe utendørs, om det ikke hadde vært for at det utgjør arbeidsuniformen.

Ikke bare er det slik i Nesna kommune, men det er regelen over hele Norge. Hjemme­tjenesten får utdelt arbeidstøy beregnet på innendørs arbeid, selv om de hver eneste arbeidsdag tilbringer mye av tiden ute.

Ute i all slags vær

Øykommunen Nesna ligger i Nordland fylke. Her kan biler fly av veien i blåsten, og fokkskavler gjør dem uframkommelige om vinteren. - Vi er ute i all slags vær, i orkaner, når det regner vannrett, og i snøstorm, sier Fjellstad.

Selv om pasientene skal ha det brøytet, er det ikke bestandig de har fått det gjort. Da skal hjemme­tjenesten egentlig la være å gå inn til pasienten, men hvem har samvittighet til det?

– Jeg har vært med på å gå en kilometer i snø til over knærne. Vi måtte fram for vi hadde livsviktig medisin. Vi er på avsidesliggende plasser i stupmørke, og vet aldri hva som venter når vi kommer hjem til folk, sier hun.

For å beskytte mot været, har hun en tynn bukse og kortermet overdel som vinden blåser rett igjennom.

Plaster på såret

De siste årene har mange ­kommuner kompensert den dårlig tilpassede uniformen med fleecejakke og ytterjakke, men ikke alltid som en varig ordning. Flere steder er det bare et engangskjøp, dradd i havn etter en lang tautrekkingsprosess over budsjettet. Om yttertøyet skal fornyes, må noen ta opp kampen igjen.

Slik er også dagens situasjon i Nesna. De siste årene har de fått nye arbeidssko ved en anledning, men de er for lengst slitt ut. Noen har fått fleecejakker, men ikke alle.

Men en dag i 2013 kom altså Arbeidstilsynet til hjemmetjenesten i Nesna, og etterpå ble det andre boller, i alle fall for en kort periode.

I tilsynsrapporten står det:

Bekymring for smitte

Bente Fjellstad husker lettelsen hun kjente den gangen, over ikke lenger å bekymre seg for å dra med smitte til pasientene, eller hjem etter at arbeidsdagen var slutt.

Hjemmetjenesten besøker alle slags hjem. Noen steder er det flunkende rent, andre steder veldig skittent. - Man blir utsatt for urin, avføring, bakterier og virus hjemme hos folk. Det er ikke greit å ta med tøy hjem som er brukt under arbeidet, syns Fjellstad.

I forbindelse med tilsynet fikk hjemmetjenesten også en vaskemaskin. Etter endt skift vasket de arbeidsklærne selv, og hengte det opp så det var tørt til dagen etter. I dag bruker ansatte vaske­maskin­en som er plassert på det gamle vaskerommet i omsorgs­boligen like ved siden av. Buksa og kittelen går til sentral­vaskeriet.

Det gamle fremdeles i bruk

I garderoben finnes fremdeles spor av de flotte klærne som de fikk etter at Arbeidstilsynet kom på besøk. Noen dunjakker og regnjakker holder fremdeles stand.

Bente Fjellstad beholdt den gode buksa fra 2014 så lenge som mulig. Da glidelåsen røyk og den gikk opp i sømmene, fikk hun noen til å reparere den.

Til slutt gikk den helt i opp­løsning.

– Jeg har deler av tøyet frem­deles, men ikke buksa lenger, sier hun trist.

Oppfordrer til protest

I dag er Fjellstad plasstillitsvalgt for Delta i Nesna hjemmetjen­este. Når hun ser kolleger bruke privattøy på jobb, som lange ullklær under kittelen og ytterjakke, bruker hun å oppfordre dem til å la det være.

– Så lenge man kjøper eget arbeidstøy og sko, dekker vi over behovet. ikke gjør det, bli syk og skriv det på egenmeldingen. Send inn avvik når du står der gjennomvåt.

Hun sier det med et flir og overdriver, men bare litt. For å få til en forandring, så må de ansatte protestere, tror hun.

– Folk må bli flinkere til å skrive avvik.

Selv går hun med utslitte sko og nekter å kjøpe enda et par for egen regning. Det har blitt mange opp igjennom årene, som hun selv har stått for, men nå er det slutt.

– Skoene mine er fulle av hull, men jeg kommer ikke til å skifte de ut selv. Blir det ekstra ille så får jeg spyle av støvlene og ta de med.

– Avdelingsleder flirer bare når jeg sier det, men vi får se hva han sier den dagen jeg kommer med dem.

For å takle situasjonen må de bruke humor. Det er jo ikke nærmeste leders feil at det er som det er.

Ikke unikt for Nesna

Tøymangelen i Nesna er langt ifra unik. Fjellstad har også jobbet i hjemmetjenesten i en nabokommune, og der var det like ille, om ikke verre.

Under pandemien hindret smitterestriksjonene de ansatte å ha varmt undertøy under kittelen. For å ivareta hygienen måtte de gå bararmet, så underarmene kunne vaskes, selv om det kunne være kaldt. De ansatte i hjemme­tjenesten frøs på jobb.

Fjellstad var verneombud den gangen og syntes hun måtte forsøke å gjøre noe. - Jeg meldte inn til Arbeidstilsynet at vi ikke har tøy for værforholdene, ­forteller hun.

Da reagerte arbeidsgiver.

– Jeg fikk først en oppstramming for ikke å ha gått tjenestevei. Men etter hvert ble det en fleecejakke på oss. Det er jo ikke godt nok, men bedre enn ingenting.

Den gangen fikk hun høre fra en leder at hjemmetjenesten bare er på jobb når de er i pasientnære kontakt.

At utendørs arbeidstøy ikke skal være en naturlig del av uniformen i hjemmetjenesten, syns Fjellstad er merkelig. - Når du begynner på jobb klokka halv åtte, da er du på jobb, og da skal du ha egnet arbeidstøy hele dagen, sier hun.

– Jeg tror politikere må på banen. Det bør gjøres noe felles på nasjonalt plan. Det bør komme en lovendring om at behovet for arbeidsklær skal dekkes på alle arbeidsplasser, tror hun.

Har ikke penger

Hun får høre at kommunen ikke har penger. Likevel skorter det ikke på arbeidstøy i andre etater.

Av og til blir urettferdigheten ekstra synlig: - Jeg har en kollega med flere eldre barn. Den ene er utdannet sykepleier, og har vært i jobb hos oss som vikar. Et yngre barn fikk seg sommerjobb på teknisk uteseksjon.

– Den første arbeidsdagen ble han sendt inn til Mo for å hente seg fullt utstyr med personlig arbeidstøy. Da han fortalte om det, holdt den eldste på å sette middagen i halsen. Han hadde ikke fått noe, bortsett fra blå­klærne.

Nesna kommune har fått lese gjennom saken. De velger ikke å kommentere.