Tvang og makt på høyere fagskolenivå
Det er behov for at helsefagarbeidere får økt kompetanse innen tvang og makt, sier Fagskolen i Viken, som nå er i gang med å planlegge en utdanning på høyere fagskolenivå.
Guro Granerud vernepleier med doktorgrad innenfor atferdsanalyse. - Jeg har stort sett samarbeidet med mennesker med utviklingshemming og autisme i mitt arbeidsliv, sier hun.
Fagskolene lager utdanninger basert på hva arbeidslivet etterspør. Et av behovene er økt kompetanse i tvang og makt blant de ansatte. I tjenestene finnes mange helsefagarbeidere med lang arbeidserfaring, men som mangler den formelle kompetansen. Samtidig er det mangel på vernepleiere å ansette.
Alt dette gir god grunn for å starte opp en egen ettårig utdanning i tvang og makt, forteller Guro Granerud, som leder prosjektet.
Hun jobber også som faglærer i studiet Målrettet miljøarbeid for mennesker med utviklingshemming. Utdanningen i tvang og makt er planlagt å være et påbygg for de som allerede har gjennomført den utdanningen. Der har flere studenter gitt uttrykk for at de ønsker å gå mer i dybden. Målet er å starte utdanningen høsten 2026.
Det handler om å forebygge
Sentralt for utdanningen vil bli hvordan jobbe for å unngå bruk av tvang, påpeker Granerud.
– I forhold til lovbestemmelsen er du pliktig til å ha prøvd alt annet. Hvilke alternative løsninger er det vi har, som vi vet har effekt?
Det er et tema som vil bli viktig under utvelgelsen av pensumlitteratur, forklarer hun.
Studentene vil dessuten få grundig opplæring i lovverket om hvordan tvang og makt skal håndteres.
– Det skal bare benyttes der det er nødvendig, og der det er nødvendig, så skal man ha kompetanse til å jobbe med det, understreker hun.
Med økt kompetanse er det sannsynlig at bruken av tvang og makt vil reduseres i tjenestene.
– I noen av sakene hvor det fattes vedtak, kunne man kanskje ha funnet alternative løsninger og unngått vedtak, sier Granerud.
Kompetansekrav i loven
Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) har pekt på at det viktigste tiltaket for å øke rettssikkerheten til personer med utviklingshemming, er å etterleve lovens krav om å benytte utdannet personale.
I § 9-9 i helse- og omsorgstjenesteloven kreves det som hovedregel at to tjenesteytere skal være til stede under gjennomføringen av planlagte tiltak. Det stilles også krav til kompetanse.
Under gjennomføring av det loven beskriver som «planlagte skadeavvergende tiltak i gjentatte nødssituasjoner», skal en av tjenesteyterne minst ha bestått utdanning i helse-, sosial- eller pedagogiske fag på høgskolenivå.
Dispensasjon har blitt regelen
I dag gis dispensasjon i majoriteten av alle tvangsvedtak som behandles av statsforvalterne.
Statsforvalteren kan i særlige tilfeller gi dispensasjon fra utdanningskravet, står det også.
Men i dag er dispensasjon snarere regelen enn unntaket, ifølge en forskningsoppsummering utført av NAKU.
– Praksisen med dispensasjon er en realitet i over majoriteten v alle saker, sier Granerud.
– Vi vet også at det i få saker avstås dispensasjon fra utdanningskravet. Det synes Granerud er oppsiktsvekkende.
Når det ikke finnes tilstrekkelig med høgskoleutdannet personell å ansette i tjenestene, bør løsningen bli å gi de som allerede er ansatt der, tilstrekkelig kompetanse, mener Granerud. Hun håper denne utdanningen vil bidra til å forenkle prosessen med dispensasjonssøknader for kommunene.
Viktig å kjenne tjenestemottaker
I tjenestene kan det oppstå situasjoner der det foregår såkalt hverdagstvang.
– Hverdagstvangen er gjeldende nesten uansett hvor man er. Det er vurderinger som den enkelte helsepersonell må gjøre der og da.
Å kjenne en pasient eller bruker godt, er viktig for å forebygge bruk av tvang, uansett tjeneste. Overfor personer med utviklingshemming er det ofte helsefagarbeideren som kommer tettest på.
– Derfor er det å ha kunnskap rundt lovverk og alternative løsninger kjempeviktig, understreker Granerud, som selv er utdannet vernepleier.
– Hvilke reaksjoner har dere fått så langt?
– Vi møter begge deler. Noen lurer på hvordan man skal få til å dekke kompetansekravet. Men de fleste ser på det som en god løsning, fordi man sitter med flinke folk som har mye erfaring og som kan bidra inn i arbeidet.
Granerud er opptatt av at fagskoleutdanning ikke kan erstatte vernepleierens kompetanse.
– Vi utfyller hverandre. Dette er fagskolenivå. Ikke alle har lyst eller mulighet til å gå inn i akademia og studere på universitet - og høgskolenivå.
– Det sitter mye flinke folk med lang erfaring, som har realkompetanse på sitt felt. Nå har vi mulighet til å formalisere det med studiepoeng på fagskolenivå.