Lyttende og støttende

Psykolog Rune Stuvland har lang erfaring i å lære opp kollegastøtter. Han driver Senter for Stress og Traumepsykologi i Oslo. Ordninger finnes både i privat og offentlig sektor. I helsetjenesten har leger, psykologer og tannleger tilgang til støtte gjennom sin profesjonsforening. Men det vanligste er at kollegastøtten finnes på arbeidsplassen, forteller han.

Å få på plass en ordning behøver ikke å kreve så mye. En beslutning må fattes på ledernivå, medarbeidere må utpekes, og det bør være personer som alle kan ha tillit til.

Det viktigste man må trene kollegastøtter i, er å være lyttende og støttende, forteller Stuvland. Derfor er samtaleteknikk en stor del av opplæringen.

– Jeg skal høre deg, bekrefte situasjonen du står i og støtte deg, så du selv kan komme fram til hva du skal gjøre videre.

Selve opplæringen trenger ikke å være lang og kostbar, men kollegastøttene vil trenge regelmessig oppfølging, og de må ha noen de selv kan kontakte om de trenger hjelp, påpeker han.

Samarbeid i helseregionen

Da Oddbjørg Nørstegård Bøe begynte som kollegastøtte gjennomgikk hun opplæring over fire moduler i Rekonstruksjon og integrasjon av traumatisk stress, hos Senter for sikkerhet, krisehåndtering og beredskapsledelse ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Hun jobber i ambulansetjenesten på Otta i Gudbrandsdalen, og kan kontaktes av kolleger fra hele helseregionen, men som oftest blir det fra eget område.

Rollen har hun hatt så lenge den har eksistert på arbeidsplassen.

– EFOK heter det hos oss, emosjonell førstehjelp og krisehåndtering, sier hun.

Sykehuset Innlandet har et team med ni kollegastøtter i ambulansetjenesten. De møtes fire ganger i året. Ved store hendelser hender det at flere kollegastøtter samarbeider.

Taushetsplikten er ryggraden

Kollegastøtten har full taushetsplikt.

– Vi har ikke ansvar for å gå videre, med mindre det er snakk om å utøve vold på andre eller seg selv. Det er eneste måten du kan skape tillit.

– Hvis vi ikke holder taushetsplikten så faller bunnen ut av hele ordningen, sier hun.

– Vi skal ikke ta stilling til noe, være en nøytral part, og vi må kjenne vår ­begrensning.

Man er ikke en behandler

En kollegastøtte må vite hva man ikke skal gjøre, sier Rune Stuvland. - De løser ikke konflikter, de er ikke behandlere, og samtaler skal aldri dokumenteres.

– De skal heller ikke overta ledernes ansvar.

Å evaluere hendelser på arbeidsplassen, er ikke kollegastøttens oppgave, påpeker Stuvland, som er opptatt av at en kollegastøtteordning ikke skal frata ledere jobben med å støtte ansatte i vanskelige situa­sjoner.

En kollegastøtte skal vite når de bør henvise videre. Han kaller det en kollegastøttekoffert. - Der ligger hvilke ressurser kollegastøtten har til­gjengelig om man trenger mer hjelp, som å henvise videre i helsetjenesten, eller hvilke støtteordninger de ansatte har tilgang til.

Alle skal få muligheten

Ikke alle har behov for støtte, men alle skal bli forespurt og føle at de blir sett i sin situasjon. Mange setter pris på å få den telefonen, forteller Nørstegård Bøe. Det hender at noen kan trenge en prat uten helt å være klar over det selv. Kanskje blir det med den samtalen, eller så avtaler de flere.

Det kan også bli holdt gruppesamtaler, da er ofte flere etater involvert, som politi, brann og legevakt.

– Det er fryktelig forskjellig hvordan folk reagerer. Det som er vanskelig for en, trenger ikke å være det for andre, sier hun.

Belastingen har økt i ambulanse

Nørstegård Bøe tror behovet for kollegastøtte på arbeidsplassen er enda større nå enn da hun startet i ambulansetjenesten for 15 år siden. Samfunnsutviklingen har gjort jobben som ambulansearbeider mer krevende, og det stilles stadig større krav til kompetansen.

De nyansatte, som vikarer og lærlinger, kan trenge ekstra oppfølging, men også de mest garvede i yrket. - Ettersom årene går så får vi en ryggsekk full med både gode og dårlige opplevelser. Å rydde i den kan hjelpe så man ikke blir syk eller utbrent selv, sier Nørstegård.

Det handler om å få mulighet til å gjennomgå det som har skjedd og bearbeide reaksjonene på en skikkelig måte.

Slike ordninger blir vanligere

Rune Stuvland erfarer at ulike former for kollegastøtte blir stadig vanligere. Han er kjent med at det er innført i barnevernet i noen kommuner.

– Men de fleste kommuner har dårlig råd. Burde de prioritere ressurser på dette?

– Jeg tror ikke alle trenger kollegastøtter. Om du etablerer det, så skal det i alle fall ikke erstatte lederskapets støtte, eller at folk flest bryr seg på jobb, sier han.

– Gode kollegastøtteordninger skal bidra til å skape en kultur på arbeidsplassen hvor de ansatte får kompetanse i hvordan bedre ta vare på seg selv og andre.

– Reduserer det sykefravær?

– Politiet kjørte en evaluering av sin kollega­støtteordning for noen år siden. Den viste at ordningen hadde positiv ­effekt. Når det er god personalomsorg, er det noe som bidrar til å redusere ­sykefravær, fastslår Stuvland.

Når kan en kollegastøtte hjelpe?

– Om du blir utsatt for vold, eller trusler om vold. Men du kan også bli utmattet og stresset av å se mye trist i jobben. Det kalles sekundær traumatisering, sier psykolog Rune Stuvland.

– Eller om du må gjøre ting du verdimessig ikke kan stå inne for, for eksempel om du ofte ikke har tid nok til å gi pasientene dine den oppfølgingen du synes de trenger.

Psykolog Rune Stuvland har i 20 år jobbet med å innføre kollegastøtteordninger i ulike virksomheter.