Nå skummer vi fløten

Navs veiledere og private tiltaksarrangører, som Nav kjøpte tjenester fra, tok tidligere direkte kontakt med avdelingsleder Karin Bjørndal (42). Hun er sykepleier med ti års erfaring som avdelingsleder på Ternevig, fra 2019 har hun arbeidet i tredje etasje.

Før «KIMU Helsefag» startet var hun portvokteren:

- Mange ulike aktører forsøkte å selge inn sine folk. Forespørslene kom tilfeldig. Struktur manglet. Det kunne handle om språkpraksis eller behov for erfaring med å arbeide, i alt fra tre måneder til ett år.

Karin ønsket å la mennesker, som har lyst til å prøve seg innen helse, få en sjanse. Samtidig måtte hun vurdere om hun hadde ledig kapasitet på avdelingen. De nye kom i praksis, og det var helsefagarbeidere som fikk det ekstra arbeidet med å veilede dem.

Alle praksiskandidatene hadde ulike veiledere i Nav, med taushetsplikt.

- Noen var flinke til å følge opp. Andre følte jeg at slapp sine folk her hos oss, uten å gjøre noe mer. Vi opplevde formålsløse praksisperioder, som ikke resulterte i noen videre plan for den enkelte. Det var uheldig.

- Nå har jeg bare Anna-Lene å forholde meg til, sier Karin.

- Hun følger opp deltakerne, og siden Anna-Lene er ansatt i Nav, har hun all informasjon om dem. Vi får mange fordeler av prosjektet og skummer fløten.

Inkludere og undervise

Denne endringen til noe bedre er bakteppet også for helsefagarbeider Cathrine Skjekkeland (41), når hun uttaler seg om «KIMU Helsefag». Cathrine er teamkoordinator og veileder. Hun er ansatt i hundre prosent stilling og har jobbet i tredje etasje på Ternevig omsorgssenter i nesten 16 år.

Denne dagen begynner tre nye deltakere, eller kandidater, i prosjektet. Det fikk Cathrine beskjed om da hun kom på jobb.

- Hver uke henger jeg opp en liste med navn på deltakere, med forbehold om at det er i orden for kandidaten selv, forklarer Anna-Lene.

- I oppstarten står ikke nye på den listen, det kan være av ulike årsaker, som har å gjøre med personvern. Jeg har mye informasjon, som jeg ikke kan dele på omsorgssenteret, sier hun.

Anna-Lene presenterer nye deltakere. Det er forventet at helsefagarbeiderne skal hilse på og ta godt imot. Dette innebærer å prate og inkludere dem som kolleger i gruppen. Alle skal sitte ved matbordet, sammen med beboerne. Da forsøker ansatte å få kandidater med i samtalene og bli kjent. Hvis de nye trenger hjelp med noe, kan de spørre helsefagarbeiderne. Noen av dem blir seinere veiledere for deltakere som velger å utdanne seg til helsefagarbeidere.

- Vi er opptatt av å trygge alle dem som kommer til oss. Det er viktig å huske at vi stort sett rekrutterer dem fra Nav, sier avdelingsleder Karin.

Arbeidsleder Anna-Lene tar hånd om opplæringen i starten. Den foregår skulder ved skulder, mens de arbeider sammen. For øyeblikket er der seks deltakere på avdelingen. De er fordelt på fire kjøkken. Kandidater som har vært lenge i prosjektet, hjelper til med å lære opp de nye.

- Jeg legger planer, men siden det handler om mennesker, må vi ta det litt som det kommer, sier Anne-Lene.

De som er på avdelingen, hjelper til, fordi de bryr seg. Karin understreker at når mennesker vokser, gir det positive ringvirkninger.

- Hvis vi opplever at noen tar ting fort og er litt på, så motiverer vi dem til å utdanne seg innen helsefag. Da spør vi dem også etter hvert, om de vil være med og stelle beboere, forteller Cathrine.

Det skal alltid først være klarert med arbeidsleder og avdelingsleder.

For å kunne bli gode helsefagarbeidere, må kandidatene være pålitelige. Å holde avtaler, komme på tiden og klare å følge en turnus er nødvendig. Anne-Lene ser også etter tydelig progresjon hos den enkelte, de må evne å ta til seg kunnskaper.

Nav søker om politiattest på alle.

Dyrebar tid til hygge

Vanlig tid i prosjektet er seks til 12 måneder. Regelen er at ingen blir lenger enn de trenger. Det er styrt av behovet for språktrening, å lære arbeidsoppgaver og få mer kunnskap om arbeidslivet.

Anne-Lene jobber med deltakerne for å få dem til å oppleve mestring. De kan utføre noen oppgaver. Da avlaster de litt på omsorgssenteret. Men poenget er ikke at de skal begynne å jobbe som om de var ansatte.

På sikt forsøker arbeidslederen å kartlegge hvilke utdanninger de ønsker og innen hvilke sektorer. Så snart kandidatene er klare, går de videre på skole, i jobb eller annet.

Å starte på kjøkkenet har vist seg å fungere godt. Deltakerne lager frokost og lunsj, de vasker, fyller på og holder orden i kjøleskapet. Å brette lintøy og legge det på plass er også passe krevende. Aktiviteter sammen med beboere står sentralt, som å spille ludo, lese avis eller gå på tur. En helsefagarbeider er ofte med.

- Vi helsefagarbeidere har det stort sett veldig travelt om morgenen. Da er det kjempegodt å slippe å lage frokost.

Det er også en trygghet at noen er sammen med de beboerne, som kommer først ut på kjøkkenet.

- Da kan vi tillate oss å bruke lenger tid på morgenstellet, forklarer Cathrine, som understreker at de ansatte er takknemlige, for at deltakerne i prosjektet er her.

Hun mener de kan utføre flere oppgaver enn de gjør i dag, som ikke innebærer kontakt med beboere. Det kan være arbeid i skyllerom, med søppel, generelt reinhold, å re senger og fylle på rommene.

Karin er enig i at innholdet i praksisen kan utvikles videre. Der finnes potensial. Hun ser fram til å arbeide med dette i samarbeid med Anna-Lene.

Helsefagarbeiderne ønsker å få mest mulig av den dyrebare tiden til hygge sammen med beboerne.

Demens og språk

På Cathrines gruppe er de 19 helsefagarbeidere, blant dem er elleve skandinaviske og åtte opprinnelig minoritetsspråklige.

Selv om tredje etasje på Ternevig er en somatisk avdeling, har mange av de 34 beboerne en kognitiv svikt. I overkant av 80 prosent av mennesker med langtidsplass på sykehjem er rammet av demenssykdom, ifølge Helsedirektoratet. Hvordan er det for dem å tilbringe såpass mye tid sammen med deltakerne i «KIMU Helsefag», når de fleste snakker forholdsvis begrenset norsk?

Cathrine tror det på flere måter er positivt for beboerne at deltakerne i prosjektet gjør en ekstra innsats på kjøkkenet. Det er behagelig at noen husker hva slags frokost, som hver enkelt av de eldre liker. Og kvaliteten på maten har gått opp.

- Men beboerne har stadig mange nye å forholde seg til. Sånn har det blitt i helsevesenet. Heldigvis ser de mest til oss som er i grunnbemanningen.

- Jeg opplever at de aller fleste kandidatene kommer og henter oss, hvis det er noe de gamle trenger, eller de ikke forstår hverandre.

Cathrine sier at hun ikke opplever det som en belastning å hjelpe på sånne måter.

- Stort sett så er det ikke noe stort problem for meg. Noe annet som kan være en utfordring, er at pårørende ser hvor mange som er på jobb, uten å vite at de to på kjøkkenet er under opplæring.

Deltakerne skal bruke navneskilt der det står «jeg er i arbeidspraksis». Når nye beboere flytter inn, får pårørende informasjon om prosjektet, forklarer Anna-Lene.

Burde vært språktest

Søkere til «KIMU Helsefag» må ha et språknivå «godt nok til grunnleggende kommunikasjon».

De deltar på en informasjonssamtale. Der er den arbeidssøkende, veilederen i Nav og Anna-Lene til stede. I løpet av omtrent en time går de gjennom hva arbeidshverdagen rommer, hva som er arbeidslederens rolle, hva som er forventet av deltakere og hvordan progresjonen i tiltaket kan se ut. Arbeidsleder stiller spørsmål som det krever evne til refleksjon å svare på. Dermed gir samtalen et inntrykk av hva deltakeren har forstått.

Hvis den arbeidssøkende velger å bli med i prosjektet, vil språknivået bli ytterlige avklart sammen med arbeidsleder.

- Alle som ønsker å begynne i arbeid på et omsorgssenter, også vikarer, burde ha bestått en språktest, mener Cathrine.

- Jeg skulle gjerne hatt en test, som jeg kan bruke, når jeg skal ansette folk. Men jeg måtte følt at den tester det jeg trenger. Det er komplisert, sier avdelingsleder Karin.

Ifølge Helsepersonelloven er kravet B2-nivå for søkere utdannet utenfor EØS og Sveits.

- Det er en stor utfordring at det ikke er lovpålagt å stille liknende krav når vi ansetter personer som har tatt utdanning i Norge. Det er fare for forskjellsbehandling, forteller Karin.

I praksis velger kommunen om de vil stille språkkrav. Ved inntak av tilkallingsvikarer er det avdelingsleder som avgjør om språket er godt nok.

Karin forklarer at deltakerne i «KIMU Helsefag» ikke er regnet som helsepersonell. De har ikke direkte pasientrettet arbeid og jobber ikke alene med beboerne.

- En stor fordel nå er at de som starter på kjøkkenet hos oss, samtidig går på kurs i norsk, sier Cathrine.

- Jeg tenker at vi må være tålmodige. Vi er likeverdige, og det er fint med mangfold. Dessuten trenger vi alle som kan arbeide innen helse. Det avgjørende er om de er egnet for jobben. At de kan gi god omsorg, sier hun.

Hjelper til med språket

Cathrine har aldri opplevd å bli oppfattet som rasistisk når hun retter på språket til kolleger.

- Hos oss er det rom for å undervise hverandre i språk og kultur. Jeg føler at vi er rause mot hverandre her. Når jeg retter, til og med på det skriftlige til noen som har bodd lenge i Norge, så setter de pris på det.

Men hvordan har hun det selv når hun arbeider sammen med dem som kan lite norsk?

- Det kan være utfordrende, innrømmer Cathrine.

- For eksempel når det ikke er mulig å få gitt beskjeder. Vi sier fra til ledelsen når noen ikke fungerer.

Karin forklarer:

- Dette kan skje når vi tar inn vikarer, som vi er usikre på norskkunnskapene til. Da har vi gjort avtale om at mulighetene deres kommer an på språket. Er det ikke godt nok i praksis, så får de ikke flere ekstravakter. Da oppmuntrer jeg dem til å lære mer norsk og deretter komme tilbake.

Maryna fra Ukraina kom ikke inn på utdannelse til helsefagarbeider i 2023, fordi språket hennes ikke var godt nok. Hun ville ikke klart å ta til seg kunnskap. Men Karin uttalte allerede da at hun hadde lyst til å satse på rolige, ressurssterke Maryna, når hun hadde lært nok norsk.

I mars i fjor begynte Maryna i helsefagprosjektet for andre gang, da fikk hun også sommerjobb som pleiemedarbeider. Nå er hun fire dager i uken i praksis på Ternevig, og en dag på videregående skole med undervisning i helsefag og norsk.

- Den første gangen jeg deltok i «KIMU Helsefag», forstod jeg ingenting. Det var stress. Nå snakker jeg ikke så verst, og forstår masse. Det er lettere, sier hun.

- Jeg smiler på vei til og fra arbeid

Thor-Jørgen (41) ønsker å utdanne seg til helsefagarbeider.

Han har tatt avgjørelsen etter to måneder som deltaker i «KIMU Helsefag» på Ternevig omsorgssenter. På lengre sikt kommer han kanskje til å spesialisere seg innen rus og psykiatri.

- Jeg har mye erfaring med sårbare livssituasjoner, den bruker jeg til noe positivt i møte med beboerne her.

- Det er trivelig og koselig å være sammen med de gamle, sier Thor-Jørgen, og legger til at han får mye gode tilbakemeldinger både fra helsefagarbeidere og sykepleiere.

Thor-Jørgen er nå eneste mann i prosjektet på Ternevig.

- Jeg smiler både når jeg går til jobb og drar hjem igjen. Sånn var det ikke da jeg arbeidet i industrien.

- Den første dagen her var jeg livredd. Visste ikke hva jeg gikk til. Anna-Lenes gode humør var nok viktig for meg. Hun er så positiv hele tiden, snill og kjempeherlig. Alle liker henne.

Thor-Jørgen setter pris på at der er mye levd liv på avdelingen.

- Jeg liker å lytte når de gamle forteller historier. Blant kollegene er her mennesker fra ulike kulturer, hver med sin livshistorie. Det synes jeg er gøy.

- Når de kan lite norsk, er det utfordrende både for de eldre og meg. Kommunikasjon betyr jo alt. Jeg merker at noen lærer norsk raskt. Og jeg opplever at en del av dem som kommer fra fremmede kulturer, har mye respekt for eldre mennesker, sier Thor-Jørgen.

Vi spør regjeringen:

1. Hvordan skal helsemyndighetene framover sikre at språkkompetansen til ansatte og deltakere i arbeidstiltak ikke går utover kvaliteten på eldreomsorgen?

Statssekretær Ellen Rønning-Arnesen (Ap) i Helse- og omsorgsdepartementet svarer:

Først vil jeg gi stor honnør til dette prosjektet! Det er lagt merke til fra flere hold, og metodikken er helt i tråd med det regjeringen tenker.

Kommunikasjon er grunnleggende i helse- og omsorgstjenesten. For å sikre god hjelp, må vi forstå hverandre. Det er lovfestet at både arbeidsgivere og helsepersonell må sørge for forsvarlighet i tjenestene.

Arbeidsgiveren har ansvar for å sikre at helsepersonell har tilstrekkelige norskkunnskaper til å kunne yte forsvarlig helsehjelp. Det er spesielt viktig at helsepersonell kommuniserer klart, tydelig og forståelig med pasienter, brukere og pårørende.

«Jeg tror vi best finner veien sammen, gjennom utprøvinger som det de har fått til i Kristiansand.»

2. Kan det være aktuelt å innføre en språktest?

Det er opp til arbeidsgiverne å bestemme hvordan de ønsker å sikre at helsepersonell har nødvendige språkferdigheter ved ansettelse. Det er viktig, både for søker og arbeidsgiver, at kravene som stilles er riktige i forhold til arbeidsoppgavene.

Så er det viktig å gi anerkjennelse til de som tenker på arbeidsplassen som en viktig øvingsarena. Vi må klare å finne gode løp som kombinerer behovet for å trene på språk i reelle situasjoner og å treffe godt på kravene til kvalitet og forvarlighet i tjenesten.

Jeg tror vi best finner veien sammen, gjennom utprøvinger som det de har fått til i Kristiansand. Vi må også huske på at det er mange oppgaver som skal løses i helse- og omsorgstjenesten, og ikke alle innebærer direkte pasientkontakt med de krav til språkferdigheter som ligger i den kontakten.